Atrieflimmer blant eldre idrettsutøvere

Å undersøke dette var formålet med denne case-control studien publisert i International Journal of Cardiology¹.

Atrieflimmer (AF) er den vanligste vedvarende arytmien man ser i klinisk praksis, med en signifikant innvirkning på sykelighet, uførhet og dødelighet i den globale befolkningen². Prevalensen i den voksne europeiske befolkningen varierer fra 2 til 4 prosent. Prevalensen og livstidsrisikoen er høyere hos menn enn hos kvinner.

AF er ofte assosiert med både kardiovaskulære og ikke-kardiovaskulære sykdommer³. Denne arytmien kan imidlertid også ramme unge individer med strukturelt normale hjerter, en tilstand kjent som "lone" AF⁴. Det er kjent at fysisk aktivitet er assosiert med en betydelig reduksjon i kardiovaskulær risiko og total dødelighet^5-6. Videre er det rapportert at moderat og regelmessig fysisk aktivitet bidrar til å redusere risikoen for AF^7-8.

Noe forskning tyder imidlertid på at intens fysisk aktivitet kan øke risikoen for atrieflimmer⁹, og studier viser en høyere forekomst av atrieflimmer blant eliteutøvere¹⁰. Det ser ut til å foreligge en U-formet dose-responskurve, noe som reiser spørsmål om hvor gunstig det er å drive med idrett for å forebygge arytmi.

I den aktuelle studien deltok 140 utholdenhetsutøvere ≥45 år. 70 av disse hadde dokumentert atrieflimmer (cases) og 70 aktivitetsmatchede utøvere var uten AF (controls).

Begge gruppene hadde lignende mønstre for deltakelse i utholdenhetsidretter. De med atrieflimmer hadde en betydelig høyere byrde av kardiovaskulære risikofaktorer, særlig hypertensjon (73 vs. 21 prosent) og dyslipidemi (54 vs. 14 prosent), og flere ekstrakardiale komorbiditeter. Ekkokardiografi avdekket større venstre atriumstørrelse og hyppigere mitral- og trikuspidalinsuffisiens i atrieflimmergruppen. De fleste atrieflimmertilfellene var paroksysmale, med hjertebank rapportert hos over 80 prosent.

I sin konklusjon skriver forfatterne at funnene i studien tyder på at utholdenhetsutøvere som opplever atrieflimmer, viser en høyere forekomst av tradisjonelle kardiovaskulære risikofaktorer, spesielt hypertensjon og dyslipidemi. Disse funnene understreker behovet for individualisert kardiovaskulær vurdering og risikostyring i denne populasjonen. Ytterligere longitudinelle studier er nødvendige for å avklare den årsakssammenhengende rollen til vedvarende høyintensitetstrening i utviklingen av atrieflimmer.