Bærbar digital helseteknologi

New England Journal of Medicine lanserer nå en serie om bærbar digital helseteknologi¹. På engelsk omtales dette som «wearables». Det omfatter ulike former for teknologi som bæres på kroppen, som smartklokker eller selvklebende lapper med sensorer, og som utfører en nyttig funksjon for brukeren eller en omsorgsperson. Vanlige eksempler inkluderer enheter som sporer fysisk aktivitet og søvn eller gir fysiologiske data om brukeren, for eksempel hjertefrekvens og rytme eller blodsukkernivåer.

Det er en rivende utvikling på dette området. Kliniske observasjoner og registreringer av stadig nye helseparametre blir lagt til i slike wearables. Registreringene kobles til mobilapper eller personlige digitale assistenter og kan brukes til sykdomsovervåking, diagnostikk, varsler eller andre kliniske omsorgstjenester.

Men hvor nyttig er denne teknologien?

På verdensbasis er det solgt mer enn 200 millioner smartklokker som gir helseinformasjon². I en studie anga 92 prosent at de brukte utstyret til å fremme og kontrollere sin helse. I løpet av inneværende år vil det bli solgt 7 millioner sensorer for kontinuerlig glukosemålinger. Forretningsmessig har utvikling av wearables et enormt potensiale³.

Dette utstyret er i økende grad i stand til å registrere pålitelige helsedata, og utviklerne lager stadig kraftigere algoritmer til å prosessere dem. Dette henger også sammen med utviklingen innenfor kunstig intelligens (KI) og maskinlæring (ML), hvis oppgave det er å utvikle algoritmer og modeller som kan lære fra dataene. KI–ML kan brukes til å analysere bilder, diagnostisere sykdommer, identifisere risikofaktorer og utvikle personlige behandlingsplaner.

Det beste eksemplet på hvor langt vi er kommet på dette området, er i behandlingen av diabetes med kontinuerlig glukosemonitorering og et automatisert insulinleveringssystem («kunstig pankreas»)⁴. Studier viser at teknologien bidrar til å forbedre glykemiske og livskvalitets utfall⁵. Og utstyret har blitt bedre med færre alarmer og sikringer som tidligere skapte ekstra belastninger for pasienten og pårørende. Håpet er at fremtidige typer teknologi vil ytterligere redusere byrdene for diabetespasienter og deres familier med bruk av mindre glukosesensorer, mer holdbare og komfortable infusjonssett⁶, og eliminering av behovet for pasienter til å sette ekstradoser med insulin i forbindelse med måltider og til å telle karbohydrater⁷.