Behandling av kronisk hypertensjon i svangerskapet
Det er usikkerhet om gravide kvinner med mild kronisk hypertensjon bør behandles med antihypertensiva. Er effekten av slik behandling gunstig og trygg for mor og barn?
Terje Johannessen, professor dr. med.
Sist oppdatert:
25. mai 2022
Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Beslutningen om å behandle hypertensjon under graviditet baseres på risikoene og fordelene for både mor og foster. Blodtrykksnivået og de umiddelbare risikoene for mors velvære er de viktigste innledende hensyn.
Det er konsensus om at gravide og postpartumpasienter med alvorlig hypertensjon, definert som systolisk blodtrykk ≥160 mmHg og/eller diastolisk blodtrykk ≥110 mmHg bekreftet ved en gjentatt måling innen 15 minutter, bør behandles for å redusere risikoen for hjerneslag, hjertesvikt, og andre alvorlige komplikasjoner hos mor. Retningslinjene for farmakologisk behandling av ikke-alvorlig kronisk hypertensjon - definert som <160/100 mm Hg - har vært mindre ensartet, siden fordelene og de potensielle risikoene ved behandling under graviditet ikke før nylig har vært klare1.
I en randomisert studie publisert i New England Journal of Medicine2 var målet å undersøke fordeler og sikkerhet med behandling av mild kronisk hypertensjon i svangerskapet. Reduserer en strategi der behandlingsmålet er et blodtrykk lavere enn 140/90 mm Hg, insidensen av uheldige graviditetsutfall uten å skade fosteret?
Gravide med mild kronisk hypertensjon med ett foster og svangerskapslengde kortere enn 23 uker ble randomisert til antihypertensiv behandling eller ingen slik behandling med mindre det oppstod alvorlig hypertensjon (systolisk blodtrykk ≥160 mm Hg eller diastolisk blodtrykk ≥105 mm Hg). Det primære utfallsmålet var en sammensetning av alvorlig svangerskapsforgiftning, medisinsk indisert prematur fødsel ved mindre enn 35 ukers svangerskap, placentaløsning eller fosterdød eller neonatal død.
Totalt inngikk 2408 kvinner i studien. Insidensen av primære utfallsmål var lavere i den aktivt behandlede gruppen enn i kontrollgruppen - 30 versus 37 prosent (justert risiko ratio 0.82, 95% KI 0.74-0.92). Andelen small-for-gestational-age (SGA) barn med fødselsvekt under 10-persentilen var henholdsvis 11 prosent og 10 prosent (ikke signifikant). Insidensen av alvorlige maternelle komplikasjoner var 2.1 og 2.8 prosent (ikke signifikant), og insidensen av alvorlige neonatale komplikasjoner var 2.0 og 2.6 prosent (ikke signifikant). Insidensen av preeklampsi i de to gruppene var 24 og 31 prosent (risiko ratio 0.79, 95% KI 0.69-0.89), og insidensen av fortidlig fødsel var 28 og 31 prosent (risiko ratio 0.87, 95% KI 0.77-0.99).
Forfatterne konkluderer at hos gravide kvinner med mild kronisk hypertensjon var en strategi med behandlingsmål et blodtrykk på mindre enn 140/90 mm Hg, assosiert med bedre graviditetsresultater enn en strategi med å reservere behandling kun for alvorlig hypertensjon, uten økning i risikoen for SGA-barn.