Behandling av patent ductus arteriosus hos fortidlig fødte barn

Det er en systematisk oversikt og metaanalyse publisert i JAMA Pediatrics som har undersøkt dette¹.

Persisterende duktus arteriosus, PDA, er en medfødt hjertefeil der duktus arteriosus - kanalen mellom a.pulmonalis og aorta - forblir åpen etter fødselen. I flere tiår har den konvensjonelle behandlingsmetoden for hemodynamisk signifikant åpen ductus arteriosus (PDA) hos premature spedbarn vært å forsøke lukking med prostaglandin (PG)-hemmere. Hvis ikke dette oppnås, utføres vanligvis kirurgisk ligering^2-3.

Begrunnelsen for PDA-lukking er å unngå hjertesvikt og pulmonal overperfusjon fra en venstre-til-høyre shunt, noe som kan minimere ulike PDA-assosierte morbiditeter, som intraventrikulær blødning, nekrotiserende enterokolitt og bronkopulmonal dysplasi, hvor PDA antas å være en viktig årsaksfaktor.

Siden 2000-tallet har det imidlertid vært et skifte i retning av en mindre aggressiv behandling^4-5. Dels fordi man ikke har sett andre gevinster med farmakologisk behandling, og dels fordi man har sett en del alvorlige bivirkninger med disse midlene⁶. I tillegg kommer en betydelig forekomst av spontan lukning av PDA hos spedbarn over 1000 g⁷. Dessuten, kirurgisk ligering er forbundet med vesentlig risiko og kan ikke garantere et godt utfall⁸.

Metaanalysen baserte seg på 10 randomiserte, kontrollerte studier med totalt 2035 spedbarn født før 33. uke. Gjennomsnittlig gestasjonsalder var 26 uker og gjennomsnittsvekten var i underkant av 900 g. Sammenlignet med avventende behandling var aktiv lukking av hemodynamisk signifikant PDA i løpet av de første 2 ukene av livet, assosiert med potensiell skade, inkludert signifikant høyere dødelighet (16 vs 12 prosent) og et signifikant dårligere samlet utfall av død ved 36 ukers postmenstruell alder, eller ved utskrivelse fra sykehuset, eller moderat til alvorlig bronkopulmonal dysplasi (56 vs 51 prosent).

Forfatterne konkluderer at denne metaanalysen fant at aktiv behandling av hemodynamisk signifikant PDA i løpet av de første to leveukene var assosiert med en signifikant høyere forekomst av død eller moderat til alvorlig bronkopulmonal dysplasi sammenlignet med en avventende behandlingsmetode.