Betablokkere etter hjerteinfarkt

Nyere studier har vist inkonsistente funn av effekten av betablokkere etter hjerteinfarkt hos pasienter med lett redusert LVEF i området 40 til 49 prosent^1-3, mens den langsiktige fordelen av betablokkere hos pasienter med bevart LVEF (≥50%) fortsatt er usikker. Formålet med den aktuelle metaanalysen var å undersøke om betablokkere er assosiert med forbedrede kardiovaskulære utfall etter hjerteinfarkt hos pasienter med bevart LVEF.

Metaanalysen brukte data fra fire av de nyeste randomiserte studiene (CAPITAL-RCT⁴, REDUCE-AMI⁵, REBOOT-CNIC¹, and BETAMI-DANBLOCK²). Bare pasienter med LVEF høyere enn 50 prosent ble inkludert i analysene.

Totalt inngikk 19.826 pasienter i analysene. Median oppfølgingstid var 3,5 til 5 år. I denne perioden døde 338 pasienter (3,8 prosent) blant de 8901 pasientene i betablokkergruppen, ikke signifikant forskjellig fra de 335 av 9040 (3,7 prosent) i kontrollgruppen uten betablokker (relativ risiko, RR, 1.02; 95% KI, 0.88-1.19). Det var ingen signifikante forskjeller i kardiovaskulær dødelighet, hjerteinfarkt, hjertesvikt eller ikke-planlagte revaskulariseringer mellom betablokker- og kontrollgruppen.

Forskerne fant altså ingen sammenheng mellom bruk av betablokkere og kardiovaskulære utfall hos pasienter med bevart LVEF (≥50%). Dette funnet setter forskerne i sammenheng med fremskritt innen moderne hjerteinfarktbehandling, inkludert tidlig revaskularisering og optimal medisinsk terapi, som har bidratt til forbedrede resultater hos pasienter etter hjerteinfarkt.

Oppsummert skriver forfatterne at deres funn tyder på at hos pasienter med akutt hjerteinfarkt med bevart LVEF (≥50%), er ikke betablokkere assosiert med forbedringer i store kardiovaskulære utfall. Fremtidige storskala, godt målrettede studier er nødvendig for å bedre definere den optimale farmakologiske strategien i denne populasjonen og for å identifisere potensielle undergrupper som kan ha nytte av betablokkerbehandling.