En sammenligning av effekten av ulike GLP-1 reseptor agonister

Bruken av glukagonliknende peptid-1 reseptor agonister, GLP-1RAs, har økt markant ved type 2-diabetes de seneste årene^1-2. Medikamentgruppen har vist seg å ha gunstige effekter på diabetessykdommen, vekt og kardiovaskulære komplikasjoner.

GLP-1RA oppnår glykemisk kontroll gjennom mekanismer som økende insulinsekresjon indusert av hyperglykemi, hemmer glukagonsekresjon under hyperglykemi, bremser magetømmingen, forhindrer betydelig økning i postprandial glukose og reduserer kaloriinntak og kroppsvekt^3-5. GLP-1RAs fører til en betydlig vektreduksjon hos pasienter med type 2-diabetes og fedme.

Gitt det store utvalget av GLP-1RA-legemidler, må forskjellene i farmakokinetikk, effekt, bivirkninger og doseringskrav for hver GLP-1RA evalueres uavhengig⁶. Klinikere må kjenne til fordelene og ulempene med de ulike GLP-1 RAs for å gjøre riktige terapivalg. Men utviklingen på dette området skjer raskt, en rekke nye medikamenter har blitt lansert siste år (ikke alle i Norge), som orforglipron, retatrutid, and CagriSema (semaglutid med cagrilintid). I tillegg er en rekke store kliniske studier publisert de siste årene som har økt kunnskapen om GLP-1RAs^7-9. 

Formålet med denne systematiske oversikten og nettverks metaanalysen publisert i BMJ¹⁰ var derfor å sammenligne effekt og sikkerhet til GLP-1RAs på glykemisk kontroll, kroppsvekt og lipidprofil hos voksne med type 2-diabetes.

Studiematerialet bestod av 76 randomiserte, kontrollerte studier som involverte 15 GLP-1RAs og 39 246 pasienter. Resultatene viste at tirzepatid var signifikant bedre enn andre GLP-1 RAs til å senke HbA1c, mens semaglutid kombinert med cagrilintid var bedre enn andre GLP-1 RAs når det gjaldt å indusere vekttap. Semaglutid var den eneste GLP-1 RA som reduserte LDL-nivåene signifikant, om enn beskjedent. En relativt høy forekomst av oppkast, diaré og behandlingsavbrudd ble observert, noe som er bekymringsfullt, særlig ved høye doser.