Er det noe nytt i behandlingen av cøliaki?

Denne nyhetssaken er basert på en artikkel i tidsskriftet International Journal of Molecular Sciences¹.

Cøliaki (CD) er en autoimmun sykdom som rammer rundt 1 prosent av befolkningen². På verdensbasis betyr det cirka 80 millioner mennesker. Sykdommen innebærer en immunmediert enteropati utløst av gluteneksponering hos mottakelige pasienter. Alle pasienter med CD, uavhengig av tilstedeværelse av symptomer, må leve med en livslang glutenfri diett (GFD). Dette er utfordrende blant annet på grunn av manglende kjennskap til gluteninnholdet i ulike matvarer, og den omfattende inkorporeringen av gluten i bearbeidet mat.

Kostrestriksjonene er begrensende på livsutfoldelsen og kan være assosiert med redusert livskvalitet hos CD-pasienter. Utilsiktet inntak eller manglende etterlevelse av kostanbefalingene fører til at 4 av 5 inntar små eller større mengder gluten, noe som gir symptomer^3-4. 1 av 3 voksne pasienter rapporterer om vedvarende symptomer.

Glutenproteiner er rike på aminosyrene prolin (15 prosent) og glutamin (35 prosent), som er svært resistente mot virkningen av menneskelige proteaser i tarmlumen, noe som resulterer i produksjon av peptider opptil 30–40 aminosyrer lange, som er svært immunogene^5-6.

Det pågår omfattende forskning i søken etter å finne en farmakologisk behandling for CD. Utfordringen er imidlertid å finne en behandling som er minst like god og praktisk å gjennomføre som glutenfri kost. For at et nytt legemiddel skal kunne erstatte en glutenfri kost hos diettresponsive CD-pasienter, må det være fritt for potensielle bivirkninger, være enkelt å administrere (inntas fortrinnsvis som tabletter), og det må være billig¹.

To medisiner utgjør for tiden den mest avanserte kliniske forskningen på å nøytralisere effekten av gluten: larazotid og latiglutenase. Larazotid er et medikament som stabiliserer tight junctions mellom enterocytter med sikte på å redusere intestinal permeabilitet. På tross av lovende resultater i fase 2-studier, var det ingen klinisk effekt i en fase 3-studie¹. Latiglutenase er en blanding av glutenaser som i fase 2-studier har vist seg å forhindre slimhinnenedbrytning og symptomutvikling som følge av gluteneksponering⁷. Latiglutenase er en sterk kandidat til å bli en standard tilleggsterapi i behandlingen av CD.

Bruken av monoklonale antistoffer som virker på forskjellige cytokiner og lymfocytter er fortsatt bare i en svært tidlig forskningsfase.

En tiltalende strategi ville være å indusere immuntoleranse mot gluten, og dermed unngå systemisk undertrykkelse av immunsystemet. Imidlertid var to strategier skuffende: terapeutiske vaksiner og hakeorm-angrep. Ikke desto mindre er desensibilisering for antigenpresentasjon fortsatt i gang.

Det er ennå ikke fastslått om legemidlene under utprøving for behandling av CD kan ha en rolle i behandlingen av ekstraintestinale manifestasjoner og tilstander forbundet med CD, som nevropsykiatriske og autoimmune sykdommer.