Fedme - er livsstilsintervensjon ute?

De nye fedmereduserende medikamentene semaglutid og tirzepatid har ført til et betydelig fremskritt i behandlingen av fedme, ikke bare fordi de induserer et markant vekttap, men også fordi de har gunstige effekter på en rekke komorbide tilstander¹.

Som følge av de høye kostnadene med disse medisinene og global forsyningsmangel, har man i mange land, også i Norge, innført restriksjoner på tilgangen til disse medisinene, noe som ofte inkluderer et krav om at fedmepasienter må delta i strukturerte og omfattende livsstilsintervensjonsprogrammer (LIP)^2-3. Store studier, STEP- og SURMOUNT-studiene, har vist at slik kombinasjonsbehandling har svært positive effekter. I en synspunktartikkel i JAMA Internal Medicine påpeker imidlertid forfatterne at å kreve deltakelse i slike programmer, risikerer å forverre forskjellene i tilgang til nye medisiner mot fedme, ettersom personer med færrest ressurser ofte er minst i stand til å delta¹.

I tillegg kommer at flere studier har vist at antifedmemedisiner som eneste intervensjon, også har vist gode resultater^4-6.

Livsstilsintervensjoneri form av kostomlegging og fysisk aktivitet er den initiale behandlingen av overvekt og fedme. Trening er fortsatt en potent intervensjon for å avverge eller forbedre et bredt spekter av ugunstige helsetilstander, inkludert hjerte- og karsykdommer, demens, osteoporose, depresjon, muskel- og skjelettsmerter og kreft. Dessverre oppnår de fleste et utilstrekkelig vekttap med LIP alene⁷.

Effekten av LIP og nye antifedmemedisiner ser ut til å være additive, og en flerstrenget tilnærming til fedmebehandling kan bidra til en mer vedvarende og langsiktig effekt⁸. Uten livsstilsendringer er sjansene for langsiktige gunstige helseeffekter markant redusert.

Kombinasjon av antifedmemedisiner og livsstilsendringer bør være regelen. Det vil for mange maksimere effekten på fedme og komorbide tilstander, og kanskje også øke muligheten for å kunne stanse behandlingen med antifedmemedisiner i fremtiden. Samtidig må vi erkjenne at det finnes mange pasienter med fedme som er ute av stand til å trene og være fysisk aktive - eller som ikke har tilgang til slike organiserte programmer. Det å nekte disse pasientene tilgang til de nye medisinene vil forverre ulikhetene på tilgang til disse medisinene, ifølge forfatterne^1-2.

I noen tilfeller kan farmakoterapi være den initiale behandlingen. På sikt kan vektreduksjonen sette pasientene i stand til å starte med LIP på et senere tidspunkt.

Lederartikkelen i JAMA konkluderer med at pasienter og klinikere bør ha evnen til å fastsette en behandlingsplan som gjenspeiler pasientens mål, evner og verdier, i stedet for én tilnærming som passer alle².