Fremskritt i behandlingen av primær biliær kolangitt

Primær biliær kolangitt er en kronisk kolestatisk, autoimmun sykdom karakterisert ved ødeleggelse av små, intrahepatiske galleepitelceller¹. Hvis tilstanden ikke behandles, kan primær biliær kolangitt resultere i leversvikt og død. Pasienter med primær biliær kolangitt har også svekkende symptomer, spesielt pruritus og tretthet. Effektiv behandling er avgjørende for å forhindre sykdomsprogresjon og ideelt sett også forbedre livskvaliteten.

Levertransplantasjon kan bli nødvendig hos en del av pasientene som utvikler leversvikt. I USA har antall pasienter med primær biliær kolangitt på venteliste for transplantasjon blitt halvert i løpet av de siste 20 årene - noe som hovedsakelig tilskrives bruk av ursodeoksykolsyre som er førstelinjebehandlingen². Behandlingssuksess bedømmes ut fra nivåene på alkalisk fosfatase og bilirubin etter 1 år. Opptil 40 prosent av pasientene har imidlertid inadekvat respons på ursodeoksykolsyre og er i høy risiko for sykdomsprogresjon³.

Obetikolsyre ble for noen år siden lansert som andrelinjebehandling av primær biliær kolangitt. Nær halvparten som fikk denne behandlingen, responderte godt, men mer en halvparten responderte ikke⁴. Fibrater som fra starten av ble utviklet for å senke kroppens lipidnivå, ble så lansert som en alternativ andrelinjebehandling. Disse medikamentene aktiverer peroksisom proliferator-aktivert reseptor (PPAR) som reduserer kolestase og inflammasjon og gir mindre kløe.

I New England Journal of Medicine presenteres to fase 3-studier som har undersøkt effekten av to selektive PPAR-agonister, elafibranor⁵ og seladelpar⁶. Resultatene viser klart bedre biokjemisk og klinisk effekt av de to preparatene sammenlignet med placebo. Mens elafibranor ikke hadde bedre effekt på pruritus enn placebo, hadde seladelpar markant bedre effekt.

Ifølge en lederartikkel i N Engl J Med⁴ innebærer disse funnene at PPAR-agonistene bør være den foretrukne andrelinjebehandlingen av primær biliær kolangitt. Foruten reduksjon av de biokjemiske markørene for kolestase, har de (seladelpar) også en gunstig effekt på pruritus og livskvalitet. Utfordringen er at det fortsatt er en minoritet som ikke har effekt av medikamentell behandling. Det pågår studier som undersøker effekten av en kombinasjonsbehandling med ursosdeoksykolsyre + obetikolsyre + PPAR-agonister. 

Det påpekes dessuten at man ikke har biomarkører som kan predikere respons på disse behandlingene, inkludert hvilke tilfeller som vil kreve PPAR-agonister etter behandlingssvikt med et førstelinjeregime og hvilke som ikke vil svare på PPAR-agonister. 

Uansett er konklusjonen at studiene med PPAR-agonister er et klart tegn på fremgang i behandlingen av primær biliær kolangitt.