Genterapi vs cochleaimplantasjon ved medfødt døvhet

Det er en kohortstudie fra Kina publisert i JAMA Neurology som har undersøkt dette¹. Formålet med studien var å evaluere behandlingsresultater i auditiv og taleoppfatning mellom pasienter med medfødt døvhet behandlet med genterapi (GT), cochleaimplantat (CI) eller begge deler.

Genetiske faktorer står for opptil 60 prosent av medfødte hørselstap og påvirker omtrent 26 millioner mennesker over hele verden², men ingen godkjent medisin er tilgjengelig. Hørselstap påvirker ikke bare barns språkutvikling, men også deres evner til tale i støyende miljøer, musikkforståelse, lydkildelokalisering, kortikal utvikling og psykososial helse³. Behandlingsalternativer for døvhet er imidlertid begrenset til cochleaimplantasjon og høreapparater, som ofte er forbundet med stigma⁴.

CI har vært det eneste behandlingsalternativet for alvorlig sensorinevralt hørselstap i mer enn et halvt århundre, og mer enn 1 million pasienter over hele verden har dratt nytte av inngrepet⁵. Den totale markedspenetrasjonen er imidlertid mindre enn 10 prosent på grunn av høye kostnader og lav tilgjengelighet. Dessuten gjenoppretter CI bare delvis normal hørsel, og resultatene forblir dårlige hos 30 prosent av pasientene⁶.

Genterapi har vist seg å være trygg og effektiv for barn med autosomal recessiv døvhet⁷ (DFNB9) forårsaket av OTOF-genvarianter^{8, 9, 7}. Mens GT foreløpig kun er tilgjengelig for de med OTOF-genvarianter, er en rekke terapier rettet mot andre genetiske variasjoner under utvikling. Det er sannsynlig at GT vil bli en utbredt behandlingsmodalitet for pasienter med genetisk hørselstap¹⁰.

Genterapi for medfødt døvhet, spesielt i tilfeller som OTOF-mediert hørselstap, innebærer å levere en funksjonell kopi av det aktuelle genet inn i det indre øret for å gjenopprette hørselen. Dette oppnås vanligvis ved å bruke en modifisert viral vektor som bærer det terapeutiske genet. Vektoren injiseres direkte inn i cochlea eller gjennom den runde vindusmembranen (membrana fenestrae cochleae), slik at genet kan tas opp av celler i det indre øret.

Denne kohortstudien som inkluderte 72 individer, fant at pasienter som gjennomgikk GT hadde  sammenlignbar hørsels- og taleoppfatning med CI-pasienter 12 måneder etter behandling. Men GT-pasientene viste tidligere forbedringer ved kontroll 6 måneder etter behandling. Hos bimodale pasienter som ble evaluert etter 12 måneder, ga GT bedre resultater enn CI i evnen til å oppfatte tale i støyende omgivelser og til å synge med riktig tonehøyde.

I denne studien ble deltakere ekskludert hvis de hadde misdannelser i det indre øret eller abnormiteter i vestibulær-cochlear nerven.

I sin oppsummering skriver forfatterne at GT-pasienter viste stabil hørselsgjenoppretting og oppnådde raskere forbedringer i hørsels- og taleytelse enn CI-pasienter. De klarte også bedre enn CI-pasienter å snakke i støyende omgivelser og de hadde bedre musikkoppfatning. Disse funnene tyder på at GT kan gi et nytt effektivt behandlingsalternativ for pasienter med genetisk medfødt døvhet.