GLP-1 agonister ved polycystisk ovariesyndrom

Polycystisk ovariesyndrom (PCOS) er en vanlig lidelse som rammer 4 til 21 prosent av kvinner i reproduktiv alder. Det er også den viktigste årsaken til anovulatorisk infertilitet¹. Bortsett fra tilstandens innvirkning på ovulatorisk dysfunksjon, påvirker PCOS også den generelle helsen til kvinner med langvarige effekter selv etter menopausen². PCOS er antatt å skyldes en kombinasjon av genetiske faktorer og miljøfaktorer.

Diagnosen baseres på minst to av tre hovedkriterier, inkludert oligo- eller anovulasjon, kliniske og/eller biokjemiske tegn på hyperandrogenisme og polycystiske eggstokker påvist ved ultralyd, etter ekskludering av andre forstyrrelser som skyldes androgenoverskudd.

Opptil 80 prosent av berørte kvinner er overvektige eller har fedme, og insulinresistens forekommer hos de fleste PCOS-pasienter selv blant normalvektige³. PCOS-relatert fedme og insulinresistens øker også risikoen for diabetes mellitus, kardiovaskulær sykdom og ikke-alkoholisk steatohepatitt betydelig^4-5.

Prevalensen av infertilitet og menstruasjonsforstyrrelser blant PCOS-kvinner varierer fra omtrent 40 til 75 prosent, og nesten 40 prosent PCOS-pasienter klarer ikke å bli gravide spontant og søker hjelp for kunstig befruktning¹. De har dessuten større sjanse for komplikasjoner under graviditet og postpartum, inkludert spontanabort, svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning, for tidlig fødsel, økt perinatal dødelighet og høyere risiko for metabolske forstyrrelser hos barnet^6-7.

Formålet med den aktuelle sysematiske oversikten og metaanalysen publisert i BMC Endocrine Disorders⁸ var å undersøke effekten av glukagonliknende peptid 1 reseptor agonister (GLP-1-ra) hos pasienter med PCOS. Metaanalysen baserte seg utelukkende på data fra randomiserte, kontrollerte studier (RCT).

469 individer inngikk i GLP-1-ra-gruppen + metformin og 371 i kontrollgruppen som kun fikk metformin, fra total 11 RCT'er. Alle var overvektige eller hadde fedme. Varigheten av behandling med GLP-1-ra varierte fra 12 til 32 uker. Bruk av GLP-1-ra førte til bedring i raten for naturlig graviditet (RR 1,72) og regulariteten av menstruasjoner (RR 1,72). Jo lengre varigheten av GLP-1-ra-behandlingen varte, jo bedre effekt på menstruasjonsregularitet. Det var ingen forskjell mellom de to gruppene når det gjaldt det totale antallet graviditeter, inkludert IVF.

Effektene så ut til å opphøre det påfølgende året etter stans i GLP-1-ra-behandlingen.

Forfatterne konkluderer at bruk av GLP-1-ra forbedrer naturlig graviditetsrate, menstruasjonens syklisitet og insulinfølsomhet, antropometri (KMI og livvidde) og hormonelle indekser (SHBG) hos PCOS-kvinner.