GLP-1RAs som tillegg til insulin ved type 1-diabetes?

På tross av fremskritt i løpet av det siste tiåret i måten insulin kan leveres på og i monitoreringen av blodsukkeret, så er det fortsatt slik at en betydelig andel av pasienter med type 1-diabetes (T1D) ikke klarer å nå behandlingsmålene. I en nylig studie fra USA var det bare 37 prosent som oppnådde de glykemiske behandlingsmålene, og i perioden fra 2010 til 2018 hadde den gjennomsnittlige HbA1c-verdien blant ungdommer med TD1 økt¹.

HbA1c har i flere tiår vært gullstandarden for å monitorere den glykemiske kontrollen, men den fanger i liten grad opp variasjonen i blodsukkeret². Det er økende dokumentasjon på at glykemisk variabilitet er en viktig driver for diabetiske komplikasjoner³. I den senere tid har forskerne derfor i økende grad tatt i bruk data fra kontinuerlig blodsukkermonitorering (CGM). Slike data ser i høyere grad ut til å være relatert til risiko for komplikasjoner, spesielt mikrovaskulære, selv om det fortsatt mangler langtidsdata på dette⁴.

Insulin er livreddende behandling ved TD1, men er forbundet med en økt risiko for hypoglykemi, vektøkning og glykemisk variabilitet. Forekomsten av overvekt og fedme øker raskt i TD1-populasjonen som følge av usunne spisemønstre, fysisk inaktivitet og anabolske effekter av langvarig eksogen tilførsel av insulin⁵.

I den aktuelle metaanalysen av seks randomiserte, placebokontrollerte studier publisert i tidsskriftet Diabetes, Obesity & Metabolism, undersøkte forskerne virkningen av GLP-1RAs på HbA1c-nivåer og CGM-målinger hos voksne med type 1-diabetes⁶. Resultatene viste at GLP-1RA-behandling førte til en marginalt signifikant reduksjon i HbA1c-nivåer samt en høyere tid under og en lavere tid over behandlingsmålet sammenlignet med placebo. Selv om risikoen for hypoglykemi dermed var økt, hadde ikke pasienter på GLP-1RA høyere risiko for å oppleve alvorlig hypoglykemi sammenlignet med de på placebo. Ingen tilfeller av diabetisk ketoacidose ble rapportert. 

Ifølge forfatterne tyder funnene på at hos individer med T1D, gir tilleggsbehandling med GLP-1RA ikke signifikante fordeler når det gjelder CGM-målinger og er assosiert med lengre tid under det glykemiske målområdet.

Det må anføres at de GLP-1RAs som ble brukt i denne studien, hadde kort virketid (exenatid og liraglutid) og inkluderte ikke de nyere GLP-1RAs med ukentlige injeksjoner (semaglutid og tirzepatid). I tillegg skriver forfatterne at de kun hadde tilgang til CGM-data fra en mindre andel av deltakerne i studien.

I en kommentar i Practice Update⁷ påpekes det at bruken av GLP-1 RA-terapi hos personer med TD1 har skapt betydelig interesse for klinisk praksis. Denne studien fremhever potensielle fordeler for denne befolkningen. På grunn av det begrensede antallet studier som er tilgjengelig, er det imidlertid avgjørende å gjennomføre ytterligere randomiserte kontrollerte studier for å få en dypere forståelse av effektiviteten - og med de mest effektive GLP-1RAs.