Hva er den prognostiske verdien av kardiovaskulære biomarkører?

Tidlig identifisering av individer i befolkningen med høy risiko for aterosklerotisk kardiovaskulær sykdom er viktig i primærforebyggingen av disse sykdommene¹. En rekke risikokalkulatorer er utviklet for å beregne det enkelte individs risiko for fremtidige kardiovaskulære hendelser - som NORRISK 2^2-3.

Kardiovaskulære biomarkører, som hjertetroponin, natriuretiske peptider og C-reaktivt protein (CRP), er etablert i klinisk behandling. Ved å bruke nyere, høysensitive hjerte-troponin-analyser, er det mulig å måle konsentrasjonen av disse i den generelle befolkningen, noe som åpner for en bredere anvendelse av denne biomarkøren⁴.

Formålet med denne multinasjonale studien med analyser på individnivå publisert i JAMA Network⁵, var å undersøke den prognostiske verdien av disse kardiovaskulære biomarkørene når de ble lagt til etablerte risikofaktorer. Biomarkørene som ble anvendt, var høysensitiv hjertetroponin I, høysensitiv hjertetroponin T, N-terminal pro-B-type natriuretisk peptid, B-type natriuretisk peptid eller høysensitivt C-reaktivt protein.

Det primære utfallsmålet var nyoppstått aterosklerotisk kardiovaskulær sykdom, som inkluderte alle fatale og ikke-dødelige hendelser. De sekundære utfallene var dødelighet av alle årsaker, hjertesvikt, iskemisk hjerneslag og hjerteinfarkt.

I analysene inngikk data fra 164 054 individer med medianalder 53 år og der 52 prosent var kvinner. Observasjonstiden var knappe 12 år. I løpet av denne perioden var det 17 211 nye tilfeller av aterosklerotiske kardiovaskulære hendelser. Alle biomarkørene var signifikant assosiert med disse hendelsene. Ved å legge til biomarkørene til de etablerte risikofaktorene ble den prediktive verdien av modellen forbedret. Forbedringene var mest uttalte for de sekundære utfallsmålene hjertesvikt og død av alle årsaker. Verdien av biomarkører var større hos personer i alderen 65 år eller eldre sammenlignet med yngre mennesker.

Oppsummert skriver forfatterne at kardiovaskulære biomarkører var sterkt assosiert med fatale og ikke-dødelige kardiovaskulære hendelser og dødelighet. Tilsetningen av biomarkører til etablerte risikofaktorer førte imidlertid kun til en liten forbedring i risikoprediksjonsverdier for aterosklerotisk kardiovaskulær sykdom, men var mer gunstig for hjertesvikt og dødelighet.