Hvilke medikamentklasser svekker kognisjon hos eldre?

Fremst i denne gruppen står antikolinerge legemidler. Slike medisiner blokkerer signalstoffet acetylkolin, noe som kan gi akutt forvirring (delirium), konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap¹. Langtidsbruk er også koblet til økt risiko for demens. Legemidler med antikolinerge egenskaper forskrives regelmessig til eldre og ofte skrøpelige pasienter. 

Over 600 legemidler har utilsiktet antikolinerg aktivitet². Legemiddelgrupper med antikolinerg aktivitet er primært antihistaminer, antipsykotika, trisykliske antidepressiver og midler mot Parkinsons sykdom.

Men også flere ikke-antikolinerge legemiddelgrupper kan «i det stille» svekke kognitiv funksjon hos eldre – ofte ved å gi redusert prosesseringshastighet, svekket oppmerksomhet eller eksekutiv funksjon, apati eller svingende forvirring - tilstander som av og til feilaktig blir tolket som «progressiv demens». De legemidlene som oftest er årsaken, er beroligende eller psykoaktive midler samt legemidler som utløser metabolske forstyrrelser.

I en opplisting gjort av Dougall GPT finner vi de ikke-kolinerge medikamentgruppene som oftest kan føre til en stille svekkelse av kognisjon^3-5:

Sedative-hypnotiske legemidler og andre GABAerge midler. Benzodiazepiner og Z-legemidler kan gi nedsatt oppmerksomhet/psykomotorisk tempo, anterograd amnesi, delirium, fall; risikoen forsterkes av akkumulering, obstruktiv søvnapné og samtidig bruk av flere legemidler. Behandling med disse startes ofte i akutte eller subakutte faser og videreføres gjerne over lang tid.
Gabapentinoider kan føre til døsighet, svimmelhet, kognitivt tregere funksjon; særlig ved nedsatt nyrefunksjon og ved kombinasjon med opioider eller CNS-dempende legemidler.

Antipsykotika - også ved bruk i «lav dose» for søvn eller atferd. Både første- og andregenerasjons antipsykotika kan redusere våkenhet og svekke oppmerksomhet og eksekutivfunksjon; de øker også risikoen for delirium og fall. I likhet med benzodiazepiner blir de ofte startet opp i akuttfasen eller den påfølgende behandlingsfasen, og bruken kan bli vanskelig å avslutte.

Opioider og andre sentralt virkende analgetika. Gir doserelatert sedasjon, svekket oppmerksomhet, delirium (særlig ved oppstart eller doseøkning) og forverret søvnrelatert pusteforstyrrelse; risikoen øker ved nedsatt nyrefunksjon og samtidig bruk av sedativa. Skjelettmuskelavslappende midler (ofte sterkt sederende) og cannabinoider kan også i betydelig grad svekke oppmerksomhet og psykomotorisk funksjon hos eldre.

Antiepileptika. Mange antiepileptika kan føre til kronisk kognitiv langsomhet og vansker med å finne ord. Eldre er mer utsatt på grunn av farmakokinetikk, hjernens følsomhet og samtidig bruk av flere legemidler.

Antidepressiva (utover antikolinerg belastning). Selv når de ikke virker antikolinergt, kan enkelte antidepressiva svekke kognitiv funksjon indirekte gjennom sedasjon, forstyrret søvnarkitektur eller hyponatremi; dette kan gi seg utslag i subakutt forvirring, sviktende oppmerksomhet eller endret ganglag.

Dopaminerge legemidler og legemidler mot Parkinsons sykdom. Dopaminagonister, levodopa (særlig ved doseendringer), amantadin og MAO-B-hemmere kan bidra til hallusinasjoner, forvirring og svekket oppmerksomhet hos sårbare eldre, spesielt hos personer med underliggende kognitiv svikt eller samtidig sykdom.

Kortikosteroider og andre systemiske legemidler med nevropsykiatrisk virkning. Glukokortikoider kan føre til insomni, stemningsendringer, agitasjon/psykose og kognitiv svikt; risikoen avhenger av dose og sårbarhet.

Kardiovaskulære legemidler. De kan svekke kognitiv funksjon via påvirkning av perfusjon eller ortostase. Sentralt virkende alfa-2-agonister, intensive regimer med flere blodtrykksenkende midler og andre legemidler som gir ortostatisk hypotensjon eller bradykardi, kan redusere cerebral perfusjon. Dette kan gi seg utslag i «hjernetåke», langsommere tankegang eller fall – særlig hos skrøpelige eldre eller personer med autonom dysfunksjon.