Kateterablasjon eller antiarytmika ved ventrikkeltakykardi?

Kateterablasjon som behandling for ventrikkeltakykardi brukes sjeldnere enn ablasjonsprosedyrer for atriearytmier. Barrierer for studier av kateterablasjon for ventrikkeltakykardi er betydelige og inkluderer tekniske og prosedyremessige utfordringer. Det har bidratt til skuffende resultater og vanskeligheter med å evaluere effektiviteten av denne raskt utviklende prosedyren¹.

Implanterbare kardioverter-defibrillatorer (ICD) forbedrer overlevelsen hos pasienter med arr i myokard etter et hjerteinfarkt og ventrikkeltakykardi. Det skjer ved å gi antitakykardistimulering eller et elektrisk sjokk². Men ICD forhindrer ikke ventrikkeltakykardi. Omtrent en tredjedel av personer med ICD vil ha episoder med ventrikkeltakykardi og få et ICD-sjokk innen 3 år etter implantasjon³. Blant pasienter med ICD har de med residiverende ventrikkeltakykardi nedsatt livskvalitet, flere sykehusinnleggelser for hjertesvikt og dårligere overlevelse enn de uten episoder med takykardi^4-5.

Pasienter med opphopning av episoder med ventrikkeltakykardi ("elektriske stormer") har en særlig økt risiko for død⁶. Kateterablasjon forsøkes i mange tilfeller når antiarytmika - oftest sotalol eller amiodaron - ikke er i stand til å undertrykke ventrikkeltakykardien. Mens antiarytmika er beheftet med plagsomme bivirkninger, er kateterablasjon forbundet med økt risiko for komplikasjoner under prosedyren og er vanligvis først aktuelt etter svikt i effekten av antiarytmika.

Formålet med den aktuelle kanadisk ledete, internasjonale, randomiserte studien publisert i New England Journal of Medicine, var å sammenligne effekten av kateterablasjon med antiarytmika⁷.

Pasientene som inngikk i studien, hadde tidligere hatt hjerteinfarkt og utviklet en signifikant ventrikkeltakykardi definert som "elektriske stormer", utløste sjokk fra implantert ICD eller antitakykardi stimulering, eller vedvarende ventrikkeltakykardi som hadde blitt terminert i akuttavdeling. Alle pasientene hadde innlagt ICD.

Det primære endepunktet var summen av død av enhver årsak under oppfølging eller, mer enn 14 dager etter randomisering, utvikling av ventrikkeltakykardistorm, episode med ICD-sjokk eller vedvarende ventrikkeltakykardi behandlet ved medisinsk intervensjon.

Totalt inngikk 416 pasienter i studien. Median oppfølgingstid var 4,3 år. Det primære endepunktet forekom hos 51 prosent av pasientene i gruppen med kateterablasjon mot 61 prosent i antiarytmika-gruppen.

Forfatterne konkluderer at blant pasienter med iskemisk kardiomyopati og ventrikkeltakykardi førte en innledende strategi med kateterablasjon til lavere risiko for en sammensatt primær endepunkthendelse enn antiarytmisk medikamentell behandling.

I en ledsagende lederartikkel påpeker forfatteren at ventrikulære kateterablasjoner er en prosedyre under utvikling, og at det forventes bedre resultater i fremtiden¹.