Mangelfull ekspansjon av koronare stenter

Det er en artikkel i Journal of the American College of Cardiology som påpeker dette¹. Ifølge forfatterne er formålet med denne oversikten å oppsummere eksisterende bevis, klinisk erfaring og behandlingsstrategier for underekspansjon av en koronar stent, med mål om å gi praktisk veiledning til klinikere for å optimalisere perkutan koronar intervensjon og pasientresultater.

Underekspansjon av en stent oppstår når en stent ikke klarer å utvide seg tilstrekkelig sammenlignet med det tilstøtende referansesegmentet, noe som resulterer i utilstrekkelig luminal utvidelse. Flere studier tyder på at underekspansjon av stent er assosiert med økt risiko for in-stent restenose, stenttrombose og hjerteinfarkt, noe som resulterer i tilbakefall av symptomer, reinnleggelser, gjentatte intervensjoner og økt dødelighet^2-5.

Medvirkende faktorer for underekspansjon av stent inkluderer betydelig forkalkning, utilstrekkelig forbehandling av lesjonsstedet, suboptimal stentplassering og restenose i en tidligere innsatt stent. Kalkplakk, spesielt når de er tilstede bak en tidligere implantert, underekspandert stent, utgjør en betydelig utfordring for ytterligere stentoptimalisering. Disse lesjonene er ofte resistente mot høytrykksballongdilatasjon og kan kreve avanserte teknikker som medfører økt risiko for komplikasjoner.

Intravaskulære avbildningsmodaliteter som intravaskulær ultralyd og optisk koherenstomografi, har dukket opp som viktige verktøy for å diagnostisere og håndtere stentunderekspansjon. Disse teknikkene gir en mer detaljert evaluering av karet og tidligere implantert stent, noe som gjør det mulig for klinikeren å forstå den eksakte mekanismen for stentsvikt, og vurdere plakkbelastning og morfologi, noe som bidrar til å velge egnede behandlingsstrategier.

Til tross for den kliniske betydningen av stentunderekspansjon, er det foreløpig ingen konsensus om dens optimale behandling, hovedsakelig på grunn av fraværet av store prospektive studier på dette området.