Midje-hofte-indeks som mortalitetsindikator

Den globale prevalensen av individer med overvekt og fedme har doblet seg siden 80-tallet og utgjør omtrent en tredjedel av verdens befolkning¹. Dagens anbefalinger om behandling av fedme baserer seg stort sett på kroppsmasseindeks (KMI)^2-3. Studier viser at det er en J-formet sammenheng mellom KMI og mortalitet av alle årsaker, med høyere risiko for tidligere død blant de med overvekt eller fedme³.

Dilemmaet er at gjeldende anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon for optimalt BMI-område er unøyaktige for individer med ulike kroppssammensetninger og derfor suboptimale for kliniske retningslinjer, ifølge forfatterne at denne artikkelen i JAMA Network Open⁴.

Nyere studier har imidlertid vist at de KMI-verdiene som gir lavest mortalitet, varierer med sekulære trender, etnisitet og befolkning^5-6. Av den grunn kan det være at KMI ikke er det beste målet på fedme, siden høyere KMI-verdier enten kan være gunstig eller ugunstig avhengig av den kliniske konteksten. Andre mål for fedme som tar høyde for kroppssammensetning og fettdistribusjon, som fettmasseindeks (FMI) eller midje-til-hofte ratio (MHR), er i studier vist å være bedre enn KMI til å vise sammenhengen mellom sykdom og mortalitetsrisiko^7-8.

FMI er ratioet mellom fettmassen og høyde og ble i denne studien beregnet med bioelektrisk impedans analyse (BIA). BIA måler kroppsfett ved å sende en liten elektrisk strøm gjennom kroppen og måle motstanden. Motstanden brukes deretter til å beregne kroppsfettprosent.

Formålet med denne kohortstudien var å vurdere hvilken av de antropometriske fettmålene KMI, FMI og MHR som var den beste og mest konsistente prediktoren av død⁴.

Studiematerialet var hentet fra UK Biobank. Deltakerne ble delt inn i to kohorter: en oppdagelseskohort (n=337.078) hvorfra man kunne finne genetiske fedmemål, mens en valideringskohort (n=50.594) ble brukt i analysene. Utfallene ble analysert ved hjelp av observasjonelle og mendelianske randomiserings analyser.

Resultatene viste at midje-hofte-ratio hadde den sterkeste og mest konsistente sammenhengen med død av alle årsaker samt årsaksspesifikk død. Hazard ratio økte med 1,41 per standarddeviasjon økning i MHR. Sammenhengen mellom MHR og død av alle årsaker var lineær og sterkere blant menn enn kvinner.

Ut fra disse funnene mener forfatterne at kliniske anbefalinger i større grad bør basere seg på fettfordelingen i kroppen og at midje-hofte-ratio bør brukes som indikator i utredning og oppfølging av pasienter med overvekt og fedme. Det er også en enklere metode enn for eksempel beregning av fettmasseprosent.