Mikroplast og nanoplast i ateromer og ved kardiovaskulære hendelser

Tross restriksjoner øker produksjonen av plast i verden. På verdensbasis har den årlige produksjonen vokst fra mindre enn 2 millioner tonn i 1950 til omtrent 400 millioner tonn i dag¹. I naturen nedbrytes plast, noe som fører til dannelse av mikroplast (partikler mindre enn 5 mm) og nanoplast (partikler mindre enn 1000 nanometer). Begge disse partikkeltypene utløser en rekke toksikologiske effekter^2-3.

Flere studier har vist at mikroplast og nanoplast kommer inn i kroppen gjennom inntak, innånding og hudeksponering, hvor de interagerer med vev og organer^3-4. Slike partikler er funnet i blant annet placenta, lungene og leveren, samt i brystmelk, urin og blod.

New England Journal of Medicine⁵ har publisert en prospektiv, multisenter observasjonsstudie av pasienter innlagt for å få utført carotid endarterektomi på grunn av asymptomatisk carotisssykdom. De fjernede carotidplakkene ble analysert på tilstedeværelse av mikro- og nanoplastpartikler. Samtidig undersøkte forskerne om det forelå inflammatoriske biomarkører. Det primære endepunktet var summen av hjerteinfarkt, hjerneslag og død fra enhver årsak blant pasienter der man påviste disse plastpartiklene sammenlignet med pasienter som ikke hadde funn av slike partikler.

304 pasienter inngikk i studien og 257 fullførte en gjennomsnittlige observasjonsperiode på 34 måneder. Plast ble funnet i carotidplakk hos 150 pasienter (58 prosent). 

Elektronmikroskopi avslørte synlige, taggete fremmede partikler blant plakkmakrofager. Røntgenundersøkelse viste at noen av disse partiklene inkluderte klor. Pasienter der mikro- og nanoplastpartikler ble påvist i ateromet, hadde høyere risiko for en primær endepunkthendelse enn de der disse stoffene ikke ble påvist (hazard ratio, 4,53; 95% KI 2,00-10,27).

Forfatterne konkluderer at i denne studien hadde pasienter med plakk i arteria carotis der små plastpartikler ble påvist, en høyere risiko for hjerteinfarkt, hjerneslag eller død av en hvilken som helst årsak ved 34 måneders oppfølging enn de der slike partikler ikke ble påvist.

I en ledsagende lederartikkel⁶ poengteres det at denne studien gir holdepunkter for at mikroplast og nanoplast er assosiert med kardiovaskulær sykdom hos mennesker. Det kan imidlertid ikke utelukkes at andre eksponeringer kan ha bidratt til funnene. Lederen reiser spørsmålet om mikro- og nanoplast skal regnes som risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom?