Ny og lovende behandling mot myelomatose

Myelomatose, på engelsk multiple myelomer, er en malign sykdom karakterisert ved ukontrollert, klonal vekst av plasmaceller og overproduksjon av monoklonalt immunglobulin¹. Myelomatose er en monoklonal gammopati. Overvekst av ondartete plasmaceller i beinmargen kan fortrenge de andre cellerekkene og forårsake anemi, økt infeksjonstendens (granulocytopeni) og blødningstendens (trombocytopeni). Ved uhemmet vekst kan plasmacellene også infiltrere skjelettet (skjelett-plasmacytom), og medføre osteolytiske lesjoner, beinbrudd og sterke lokale smerter. Det kan også dannes svulster av klonale plasmaceller utenfor skjelettet (ekstramedullært plasmacytom).

Pasienter med myelomatose behandles innledningsvis med trippel eller kvadruppel kombinasjonsregimer som inkluderer proteasomhemmere, immunmodulatorer og anti-CD38 monoklonale antistoffer^2-3. De fleste pasienter har sykdomsprogresjon etter innledende behandling, noe som viser behovet for effektive andrelinjekombinasjoner som innlemmer nye terapeutiske midler⁴.

B-celle-modningsantigen (BCMA) er et etablert mål for behandling av multippelt myelom⁵. Belantamab mafodotin er et BCMA-målrettet antistoff-medikamentkonjugat med forskjellige mekanismer for antitumoraktivitet⁶.

Formålet med den aktuelle randomiserte studien publisert i New England Journal of Medicine, var å sammenligne effekten av to kombinasjonsregimer ved myelomatose: belantamab mafodotin, bortezomib og deksametason (BVd), mot daratumumab, bortezomib, and deksametason (DVd). De inkluderte pasientene hadde progresjon av myelomatose etter minst en initial behandling.

Totalt inngikk 494 pasienter i studien. Etter en median oppfølgingstid på 28 måneder var median progresjonsfri overlevelse 37 måneder med BVd og 13 måneder med DVd. Hazard ratio for sykdomsprogresjon eller død var 0,41 og 95% KI 0,31-0,53. Total overlevelse etter 18 måneder var 84 prosent i BVd-gruppen mot 73 prosent i DVd-gruppen. Det var høy forekomst av bivirkninger, 95 prosent i BVd-gruppen mot 78 prosent i DVd-gruppen.

Sammenlignet med DVd-behandling, ga BVd-terapi en betydelig fordel med hensyn til progresjonsfri overlevelse blant pasienter som hadde residiverende eller refraktær myelomatose etter minst én behandlingslinje. De fleste pasientene hadde grad 3 eller høyere forekomst av bivirkninger.