Patogenesen ved autoimmun sykdom
Det finnes mer enn 100 sykdommer som er av autoimmun karakter. Hvordan oppstår slike sykdommer?
Terje Johannessen, professor dr. med.
Sist oppdatert:
19. juni 2023
Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Nature har publisert en artikkel om patogenesen ved autoimmune sykdommer1.
Autoimmune sykdommer er en mangfoldig gruppe tilstander preget av immunforstyrrelser som forårsaker avvikende B-celle- og T-celle-reaktivitet i normalt vev hos verten. Disse sykdommene kan involvere ethvert organsystem og påvirke individer i alle aldre, men de forekommer mye hyppigere blant kvinner. De kliniske manifestasjonene av autoimmun sykdom er svært varierte. Disse manifestasjonene spenner fra akutt, livstruende organsvikt til subtile laboratorieavvik som lett kan overses. Klinisk kan autoimmune sykdommer være organspesifikke eller generaliserte (ikke-organspesifikke)2.
Den mest fremtredende immunologiske manifestasjonen på autoimmun sykdom er produksjonen av autoantistoffer, som er nyttige biomarkører for diagnose, klassifisering og sykdomsaktivitet.
Kriteriene for å si at en sykdom er autoimmun er tilstedeværelsen av autoreaktive B-celler eller T-celler i pasientblod; induksjon av sykdommen ved overføring av celler eller antistoffer til forsøksdyr; overføring av sykdommen via placenta; demonstrasjon av karakteristisk patofysiologi i en in vitro- eller dyremodell; og demonstrasjon av autoreaktivitet (for eksempel tilstedeværelsen av immunkomplekser) på et skadested. Dog, mange sykdommer som anses som autoimmune, fyller ikke fullt ut disse kriteriene.
En autoimmun sykdom er et resultat av et samspill mellom en genetisk disposisjon og miljøfaktorer. Den genetiske disposisjonen for autoimmunitet er kompleks og kan involvere flere gener som regulerer funksjonen til immuncellepopulasjoner. Sjeldnere kan autoimmunitet skyldes enkeltgenmutasjoner som påvirker viktige regulatoriske veier. Infeksjon ser ut til å være en vanlig utløser for autoimmun sykdom, men mikrober kan også påvirke patogenesen.
Forskning har vist at autoantistoffer kan opptre mange år før kliniske eller laboratoriemessige tegn på sykdom - såkalt pre-klinisk autoimmunitet. Overvåking av autoantistoffekspresjon i risikopopulasjoner kan derfor muliggjøre tidlig påvisning og initiering av terapi for å forhindre eller dempe vevsskade.
Autoimmunitet er ikke alltid permanent, og remisjon kan oppnås hos noen pasienter som behandles med dagens medisiner.
Oppsummert skriver forfatteren at autoimmune sykdommer er en mangfoldig samling av tilstander som oppstår fra et sammenbrudd i mekanismene for toleranse og evne til å skille eget fra fremmed vev. Toleranse er enormt komplisert og involverer mange forskjellige mekanismer og interaksjoner, som kanskje står for heterogeniteten til de ulike autoimmune sykdommene. Fremtidige studier vil avgrense både den genetiske og genomiske arkitekturen til de forskjellige sykdommene mer presist, noe som kan gjøre det mulig å utvikle mer effektive, mer målrettede og mindre toksiske terapier for både behandling og forebygging.