Angst og depresjon hos ungdom og risikofaktorer

Norske forskere har sett på i hvilken grad alkoholinntak, psykisk helse og utdannelse hos foreldre påvirker risikoen for angst og depresjon hos barna.¹ 

Et materiale på 8773 barn fra 6696 familier ble hentet fra HUNT-databasen fra 1995-96 og 2006-08 og lenket til data fra reseptregisteret, Norsk pasientregister og refusjonsdata fra HELFO. Det ble hentet informasjon om alkoholinntak, psykisk helse ut ifra HADS skår og utdannelsesnivå hos foreldrene. På barna ble bruk av legemidler, kontakt med spesialisthelsetjenesten og diagnoser registrert hos fastlegen innhentet.

Gjennomsnittlig utdanningslengde i foreldregruppen var for mor og far henholdsvis 11,7 og 11,6 år. Gjennomsnittlig alkoholinntak per måned var 2,9 glass hos mødrene og 5,1 glass hos fedrene. Ett av fire barn hadde hadde fått diagnosen angst eller depresjon og/eller behandling med reseptbelagte midler for angst eller depresjon.

Forskerne fant at lett økt alkoholinntak og lett økt symptomskår for angst og/eller depresjon hos foreldrene kunne ha sammenheng med økt forekomst av angst og/eller depresjon i ungdomsårene eller tidlig voksenalder hos barna. 

Sammenliknet med gruppen med høyest utdanningsnivå, lavest inntak av alkohol og lavest forekomst av psykiske symptomer, ble det funnet økt risiko for angst og/eller depresjon i tenårene og tidlig voksenalder der foreldrene samlet hadde:

1. Mindre enn 12 års utdannelse, relativt lavt inntak av alkohol (to til fire glass alkohol per to uker) og lav symptomskår på angst og/eller depresjon
2. 12 års utdannelse eller mer, lavt, men hyppig alkoholinntak hos mor og rundt samme mengde inntatt alkohol, men spredt over færre anledninger samt lett økt symptomskår på angst og/eller depresjon hos far

Alkoholinntaket var ikke mye over anbefalingene for ukentlig alkoholinntak. Symptomskår for angst og/eller depresjon hos foreldre i gruppene to og tre var over grensen for mulig angstlidelse eller depressiv lidelse, men ikke mye over. Studien belyste hvordan kombinasjoner av risikofaktorer kan være utslagsgivende, også der graden av atferd eller karakteristika er under klinisk definerte nivå.