Peroral behandling med orforglipron vs semaglutid

Det er en multinasjonal, multisenter, non-inferiority, randomisert fase 3-studie som er publisert i The Lancet¹.

GLP-1-reseptoragonister brukes stadig mer i behandlingen av type 2-diabetes på grunn av deres mange gunstige effekter, inkludert glykemisk kontroll, vektreduksjon og kardiorenal risikoreduksjon^2-4. De virker ved å stimulere insulinsekresjon og undertrykke glukagonsekresjon, redusere appetitten og redusere kroppsvekt. I tillegg inkluderer observerte fordeler reduksjoner i blodtrykk⁵,  reduksjoner i visceral adipositas⁶ og forbedringer i lipidprofiler⁷, spesielt diabetisk dyslipidemi⁸.

Orforglipron er en ny GLP-1 reseptoragonist designet for daglig oral administrering uten mat- eller vannrestriksjoner. Denne studien tok sikte på å sammenligne effekten og sikkerheten til orforglipron med oral semaglutid hos personer med type 2-diabetes som var utilstrekkelig kontrollert med metformin.

Studien (ACHIEVE-3) gikk over 52 uker. De inkluderte pasientene hadde en KMI på minst 25 kg/m² og ble randomisert til en av fire grupper: orforglipron 12 mg eller 36 mg, semaglutid 7 mg eller 14 mg. Tablettene ble tatt en gang daglig.

Totalt ble 1698 pasienter inkludert. Resultatene viste at orforglipron var non-inferior og overlegen semaglutid for HbA1c-reduksjon. Orforglipron 12 mg var signifikant bedre enn semaglutid 7 mg og orforglipron 36 mg var signifikant bedre enn både semaglutid 7 mg og 14 mg for å oppnå glykemiske mål og robust vektreduksjon. I tillegg var orforglipron 12 mg bedre enn semaglutid 14 mg for HbA1c-endring fra baseline og flere deltakere på orforglipron oppnådde HbA1c på mindre enn 7,0 og 6,5 prosent eller mindre.

Hyppigheten av gastrointestinale bivirkninger og behandlingsavbrudd var høyere i orforglipron-gruppene enn semaglutidgruppene. De generelle sikkerhetsprofilene til både orforglipron og semaglutid var generelt i samsvar med GLP-1-reseptoragonistklassen.

Kommentar: Når det gjelder tabletters vektreduserende effekt ved overvekt og fedme, er den klart lavere enn det som oppnås med de injiserbare legemidlene⁹. Dette har sammenheng med at de injiserte midlene er sammensatt av peptider som er relativt store molekyler. Hvis disse molekylene gis peroralt, vil fordøyelsesenzymer raskt bryte dem ned og lite kommer over i blodet. Novo Nordisk har utviklet en tablett som absorberes i magesekken, likevel er det bare 1-2 prosent som absorberes - noe som betyr at tablettene må inneholde en langt høyere dose av medikamentet enn ved injeksjon.

Det arbeides med å utvikle perorale medisiner som i høyere grad kan absorberes.