Sjelden genetisk lidelse behandlet in utero

Spinal muskelatrofi (SMA) er en autosomal recessiv arvelig nevromuskulær sykdom med svakhet i tverrstripet (viljestyrt) muskulatur som viktigste kjennetegn¹. Årsaken er forandringer i SMN1 genet (SMN = survival motor neuron). Sykdommen rammer 1 av 11 000 levendefødte barn, det vil si omtrent 6 barn hvert år i Norge. Den inndeles i fire undertyper. Type 1 er den alvorligste og står for omtrent halvparten av tilfellene. I Norge tror man at det er ca. 50 personer under 18 år med SMA, mens tallet for personer over 18 år er ukjent.

I sin mest alvorlige form mangler individer begge kopier av SMN1-genet, og har bare en eller to kopier av et nabogen, SMN2, som delvis kompenserer for denne mangelen. Som et resultat produserer ikke kroppen nok av proteinet som kreves for å opprettholde motoriske nevroner i ryggmargen og hjernestammen. Dette proteinet er viktigst i andre og tredje trimester, og de første månedene av livet. Babyer med alvorlig sykdom lever vanligvis ikke etter sin tredje fødselsdag.

Alvorlige tilfeller viser en markert svakhet i muskler allerede kort tid etter fødselen. Den mildeste formen av SMA (grad 4) gir seg først til kjenne som muskelsvakhet i voksen alder.

Barn med SMA har avvik i motorisk utvikling. Alvorlig rammede barn kan ikke løfte hodet eller holde dette, og de blir aldri i stand til å sitte fritt. Barnet har hostebesvær, nedsatt sugekraft og kan ikke skrike høyt. Svelge og pustemuskulatur affiseres, og dette kan gi en hurtig, overflatisk pust. SMA er en ledende genetisk årsak til død hos spedbarn og barn. Diagnosen stilles ved genanalyse i blod.

I en korrspondanseartikkel i New England Journal of Medicine presenteres en kasuistikk der barnets mor tok en medisin rettet mot genet (SMN1) fra 32. uke i svangerskapet og i seks uker, og barnet har fortsatt behandlingen etter fødselen². Mistanken om sykdommen skyldtes at et eldre søsken døde av sykdommen. Barnet har den mest alvorlige formen, type 1. I en alder av 2,5 år har barnet fortsatt ingen tegn på sykdommen. Studien er også omtalt i Nature News³.

Den aktuelle medisinen er risdiplam, som også er godkjent i Norge. Det er et lite molekyl som virker ved å modifisere ekspresjonen til SMN2-genet slik at det produserer mer SMN-protein^4-5. Medisinen tas peroralt. Det er første gangen denne behandlingen blir forsøkt in utero. Prøver viste at medisinen nådde fosteret.

Barnet må sannsynligvis fortsette å ta medisinen resten av livet.

Studien demonstrerer hvor viktig tidlig behandling er. Det positive resultatet åpner opp for større studier for å se om disse funnene kan gjentas. Funnet gir også håp om å kunne behandle andre genetiske tilstander in utero når behandling etter fødselen er utilstrekkelig.