Skal vi bekymre oss for fugleinfluensa?

I løpet av de siste 4 årene har fugleinfluensa-viruset, H5N1, spredd seg til alle kontinenter i bestander av ville og oppdrettede fugler¹. Tusenvis av utbrudd har blitt registrert og påvirker fjørfeproduksjon og handel globalt. 

Trusselen har tiltatt fordi man den senere tid har observert at smitten kan spre seg fra fjørfe til pattedyr, inkludert sjøpattedyr som har fanget infiserte sjøfugler, samt rever, mink og mårhunder på pelsfarmer i Finland og Spania². Nylig oppdaget man at viruset også har spredd seg til melkekyr i USA³. Og fra kyrne har viruset spredd seg til katter og ville fugler og til nærliggende fjørfebedrifter. Høye titere av infeksiøst virus er tilstede i melk, og selv om viruset kan inaktiveres ved pasteurisering, er det ikke uvanlig med menneskelig inntak av rå melk⁴. Per nå har amerikanske helsemyndigheter bekreftet fugleinfluensainfeksjoner i nesten 140 melkebesetninger i 12 stater.

Men hva med oss mennesker, kan vi smittes? En artikkel i BMJ¹ oppsummerer hva vi vet. På slutten av 1990-tallet ble en variant av H5N1-viruset oppdaget hos tamme vannfugler i Kina. De første menneskelige tilfellene, alle knyttet til eksponering for infisert fjørfe, ble rapportert fra Hong Kong i 1997⁵. WHO har registrert totalt 463 dødsfall blant 888 tilfeller mellom januar 2003 og mars 2024⁶. Infeksjoner er underrapportert, men det høye dødelighetsratioet (52 prosent) tyder på at H5N1 kan true folkehelsen hvis menneskelig eksponering og viral utvikling fører til vedvarende overføring fra person til person. Epidemien blant melkekyr i USA har så langt ført til 4 tilfeller blant melkekyrarbeidere - alle disse hadde imidlertid milde symptomer.

Frem til nå er det ikke vist at viruset kan føre til luftbåren smitte mellom mennesker. Men med en så høy forekomst blant ville fugler, oppdrettsfugler og -pattedyr, er mennesker eksponerte, noe som øker risikoen for virale mutasjoner. Forfatterne av BMJ-artikkelen poengterer at vi må være forberedt på at så kan skje og at WHO og myndigheter må treffe nødvendige beslutninger for hvordan vi skal unngå, eller i verste fall håndtere et utbrudd blant mennesker.

I en Nature News-artikkel⁷ påpekes det at vi denne gang ikke starter fra scratch. Vårt immunsystem har vært eksponert for tidligere influensainfeksjoner, og vi har hatt vaksiner mot andre former for influensa. Undersøkelser fra USA viser imidlertid at få mennesker har antistoffer mot dagens typer av H5N1-viruset⁸. Så vår tidligere immunologiske eksponering kan ikke forhindre en eventuell ny pandemi, men med de senere årenes erfaringer, blant annet med utvikling av mRNA-vaksiner, har vi et bedre utgangspunkt for å begrense en eventuell smittespredning. Det kan også se ut til at særlig eldre mennesker er bedre beskyttet mot en H5N1-pandemi fordi de som barn/unge ble eksponert for ulike H1N1-stammer som til en viss grad kan beskytte mot H5N1.