Subjektive kognitive plager ved Parkinsons sykdom

Subjektive kognitive plager (SCCs) er definert som en bekymring for vedvarende kognitiv nedgang i ethvert domene, med eller uten objektive kognitive defekter^1-2. SCCs rapportert av pasienten, omsorgspersoner eller klinikeren er et sentralt diagnostisk kriterium for diagnosen mild kognitiv svekkelse, et overgangsstadium mellom fysiologisk aldring og demens³.

Personer med Parkinsons sykdom rapporterer ofte SCCs ikke bare gjennom sykdomsprogresjonen, men også i løpet av de 2 årene før debut av motoriske symptomer⁴. Til tross for den velkjente kliniske relevansen av SCCs ved Parkinsons sykdom, er det fortsatt divergerende funn med hensyn til deres prevalens og kliniske korrelater. Det rapporteres prevalenstall fra 15 til 83 prosent^5-6.

Subjektive kognitive plager rapporteres hyppig ved Parkinsons sykdom, men deres prevalens og sammenheng med endringer i objektive tester er ikke fullt ut kjent. En voksende mengde rapporter antyder at behandling av symptomer på depresjon, angst eller apati kan forbedre aspekter ved kognitiv dysfunksjon ved Parkinsons sykdom og øke sannsynligheten for å kunne reversere de milde kognitive endringene ved tidlig Parkinsons sykdom⁷.

Formålet med den aktuelle systematiske oversikten og metaanalysen publisert i tidsskriftet Movement Disorders⁸, var å bestemme prevalens, kliniske korrelater og den prediktive verdien av subjektive kognitive plager ved Parkinsons sykdom. Forfatterne identifiserte 31 studier med 3441 pasienter som var grunnlaget for analysen.

Metaanalysen viste en prevalens av subjektive kognitive plager på 36 prosent. En rekke faktorer påvirket denne prevalensen som  kvinnelig kjønn, sykdomsgrad, levodopa-ekvivalent daglig dose, ekskludering av pasienter med objektiv kognitiv svikt og måleinstrument. SCC-er var svakt og ubetydelig assosiert med kognitive endringer ved objektiv testing i tverrsnittsstudier. Hos kognitivt friske pasienter hadde imidlertid SCC et risikoratio på 2,71 for senere kognitiv nedgang over en gjennomsnittlig oppfølging på vel 3 år. Dessuten var SCCs moderat relatert til samtidige symptomer på depresjon, angst eller apati og var sterkere relatert til disse nevropsykiatriske symptomene enn objektiv kognitiv funksjon.

Oppsummert tyder funnene på at SCC hos pasienter med og uten objektiv kognitiv svikt er hyppige, og forekommer hos mer enn en tredjedel av pasientene med Parkinsons sykdom. Det behøves enhetlige måleinstrumenter for å identifisere SCC-er relatert til Parkinsons sykdom for å forstå deres implikasjoner. Selv i tilfeller som mangler bevis på objektiv kognitiv svikt og hvor SCC kan reflektere underliggende nevropsykiatriske symptomer, bør muligheten for senere kognitiv forverring ikke utelukkes. Derfor tilsier SCC hos Parkinson-pasienter tett oppfølging med tanke på mulige målrettede og effektive intervensjoner.