Systemiske vs intratympaniske kortikosteroider ved plutselig hørseltap

Formålet med denne systematiske oversikten og metaanalysen publisert i Ear, Nose & Throat Journal var å sammenligne effekten og sikkerheten av orale kortikosteroider (OKs) versus intratympanisk administrerte kortikosteroider (ITCs)¹.

Intratympanisk administrering innebærer å føre en sprøytenål ​​gjennom trommehinnen for å injisere steroidet i mellomøret.

På verdensbasis rammer invalidiserende hørselstap mer enn 7 prosent av befolkningen². Idiopatisk plutselig sensorineuralt hørselstap (ISSNHL) er et sensorineuralt hørselstap på ≥30 desibel (dB) over minst tre påfølgende frekvenser, som oppstår i løpet av ≤3 dager uten kjent årsak³. Insidensen per år er henholdsvis 5–27 og 160 per 100 000 innbyggere i USA og Tyskland⁴.

Selv om ISSNHL kan oppstå i alle aldre, er den vanligste debutalderen ≥65 år⁵. Den nøyaktige patogenesen er fortsatt uklar, men autoimmune prosesser, infeksjoner, medfødte lidelser og ototoksiske legemidler er blitt trukket frem som mulige årsaker.

Pasienter med ISSNHL bør diagnostiseres og behandles raskt; ellers kan de oppleve varig hørselstap og betydelig redusert livskvalitet⁶. Effekten av kortikosteroider gitt peroralt (OCs) ved ISSNHL er dokumentert⁷, der metylprednisolon og deksametason gir en bedringsrate på omtrent 60 prosent.

Intratympanal administrering av deksametason øker konsentrasjonen i perilymfen betydelig, samtidig som plasmakonsentrasjonen reduseres. Bruken av intratympanal steroidbehandling har derfor økt – særlig hos pasienter som ikke responderer på systemiske steroider, eller der slike er kontraindiserte – og metoden benyttes ofte når standardbehandling ikke fører frem.

Resultatene fra denne systematiske oversikten og metaanalysen viste at både OC- og ITC-behandling ga betydelig bedring av hørselen, med en gjennomsnittlig forbedring i ren-tone-audiometri på mellom 12 og 40 dB. Det ble ikke observert noen signifikant forskjell mellom behandlingsformene når det gjaldt hørselsforbedringen. Generelt ga kombinasjonsbehandling de største forbedringene (>40 dB og >60 prosent gjenvinning). Peroral behandling førte til systemiske bivirkninger, mens intratympanisk behandling hovedsakelig ga milde lokale bivirkninger.

Konklusjon: Begge behandlingsformene ga en effektiv bedring av hørselen hos pasienter med ISSNHL, uten at noen av dem viste seg klart overlegen når det gjelder samlet effekt. Kombinasjonsbehandling kan imidlertid være forbundet med bedre hørselsresultater.