Tidlig intensiv sykdomsmodifiserende behandling av MS

Det råder usikkerhet om hvor aggressivt man bør behandle tidlig multippel sklerose (MS). Høy-effektive sykdomsmodifiserende terapier blir ofte reservert for individer med dårlige prognostiske indikatorer ved oppstart av behandling.

I en populasjonsbasert kohortstudie av 592 pasienter med MS i perioden 1998 til 2016 sammenlignet forskerne de pasientene som fikk tidlig behandling med intensiv sykdomsmodifiserende medikamenter (EIT) versus de som fulgte en opptrappings strategi der de startet med moderat-effektive sykdomsmodifiserende preparater (ESC)¹. Medikamenter som ble klassifisert som høy-effektive, inkluderte alemtuzumab og natalizumab, mens stoffer som ble klassifisert som moderat-effektive var interferoner, glatirameracetat, dimethylfumarat, fingolimod og teriflunomid.

5-års endringene i uførhet (bedømt med the Expanded Disability Status Scale) var 0.3 i EIT-gruppen og 1.2 i ESC-gruppen. Mediantiden frem til vedvarende uførhet var lengre for EIT enn for ESC, 6.0 år versus 3.1 år.

Resultatene tyder på at i det virkelige liv - utenom studier - er tidlig intensiv terapi forbundet med bedre langtids utfall enn moderat-effektive opptrappingsregimer.

Svakheten med studien er at det er en observasjonsstudie, og forfatterne understreker behovet for en prospektiv, randomisert, kontrollert studie.