Transkranial elektrisk stimulering i behandlingen av depresjon

Depresjon er en utbredt psykisk helsetilstand som medfører en betydelig global helsebyrde. I USA opplever anslagsvis 9 prosent av voksne en alvorlig depressiv episode årlig, og mange individer opplever depresjon sammen med andre medisinske eller psykiatriske tilstander, noe som kompliserer behandlingen og forverrer symptomene¹.

Transkraniell elektrisk stimulering (tES), som omfatter transkraniell likestrømstimulering (tDCS), transkraniell vekselstrømstimulering (tACS) og transkraniell tilfeldig støystimulering (tRNS), har vist seg å være en lovende ikke-invasiv tilnærming for behandling av depressive symptomer ved ulike depressive lidelser^2-3.

Resultater fra tidligere studier har vært foreløpige, og det har manglet godkjent utstyr og protokoller for transkranial elektrisk stimulering ved depresjon. Derimot har etablerte hjernestimuleringsmetoder som elektrokonvulsiv terapi og repeterende transkraniell magnetisk stimulering flere enheter som i USA er FDA-godkjent for depresjonsbehandling.

Transkraniell elektrisk stimulering (tES) og elektrokonvulsiv terapi (ECT) er begge hjernestimuleringsteknikker som brukes til å behandle depresjon, men de varierer betydelig i mekanismer, invasivitet og bivirkninger. ECT innebærer å indusere kontrollerte anfall/kramper med elektriske strømmer, mens tES bruker elektriske pulser for å stimulere spesifikke hjerneregioner. tES anses generelt som et tryggere, ikke-invasivt alternativ med færre bivirkninger, mens ECT vanligvis er reservert for mer alvorlige tilfeller der andre behandlinger ikke har vært effektive.

Formålet med den aktuelle systematiske oversikten og metaanalysen publisert i JAMA Network Open⁴, var å evaluere rollen og sikkerheten til denne metoden ved ulike former for depresjoner.

Studien som inkluderte 88 randomiserte kliniske studier (5522 deltakere), fant at transkraniell likestrømstimulering og transkraniell vekselstrømstimulering var assosiert med positive utfall både blant pasienter med alvorlig depresjon og depresjon med psykiatriske komorbiditeter eller depresjon med medisinske komorbiditeter. Derimot hadde transkraniell tilfeldig støystimulering utilstrekkelig dokumentasjon av effekt. Transkraniell likestrømstimulering kombinert med medisiner viste større effektstørrelser ved alvorlig depresjon og ved depresjon med psykiatriske komorbiditeter, men var mindre gunstig ved depresjon med medisinske komorbiditeter. Motsatt var transkraniell vekselstrømstimulering assosiert med forbedrede depressive symptomer og responsrater ved depresjon med medisinske komorbiditeter.

Disse funnene tyder på at tES er godt tolerert totalt sett, med bare milde til moderate uønskede hendelser, og at fremtidig forskning bør optimalisere stimuleringsparametere og individualisere tES-intervensjoner.