Trening fungerer ofte dårlig som vektkontroll sammen med GLP-1 RAs

En perspektivartikkel i JAMA diskuterer denne problemstillingen¹.

Mange leger gir halvhjertede råd eller ingen råd om trening og fysisk aktivitet til pasienter med overvekt og fedme. Hvorfor det? 

Forklaringer til at man ikke foreskriver trening, inkluderer dårlig etterlevelse av anbefalinger, utilstrekkelige henvisningsmuligheter, behovet for å prioritere akutte problemer som krever medisiner eller medisinske prosedyrer, manglende refusjon og pasientspesifikke barrierer som tidsbegrensninger, mangel på glede, sykdom, smerte, mobilitetsbegrensninger, psykiske helseutfordringer og utilstrekkelig tilgang til muligheter eller fasiliteter².

Vi mangler data på hvilken andel av GLP-1 RA-brukere som supplerer behandlingen med trening, men erfaringer tyder på at det ikke er mange. En skulle tro at det å gå ned i vekt som følge av den medisinske behandlingen, ville gjøre det lettere å drive med trening. Men pasienter forteller at behandlingen gjør dem slitne og at redusert energitilførsel gjør trening vanskelig. Samtidig gjør GLP-1 RAs at de opplever at vekten går ned uten at de behøver å anstrenge seg, noe som minsker motivasjonen for å trene. En annen konsekvens av denne behandlingen er at vektnedgangen inkluderer et betydelig tap av skjelettmuskulatur³. En tredjedel av vekttapet er tap av fettfri masse, hvorav muskulatur utgjør halvparten⁴.

Dessuten, mange pasienter slutter med GLP-1 RAs i løpet av det første året av ulike grunner som bivirkninger, kostnader, misnøye med effekten av behandlingen - noe som fører til vektøkning i en situasjon der de har tapt muskelmasse.

Ifølge artikkelen har trening lavere effekt på vekttap enn kostendringer. Mens GLP-1 RAs reduserer kaloriinntaket med 16 til 39 prosent, gir anbefalingen om 150 minutters ukentlig fysisk aktivitet kun en reduksjon på 3-4 prosent av de fleste individers totale energiforbruk. Ikke desto mindre, trening kan være gunstig for pasienter som bruker GLP-1 RAs. Trening har positive hormoneffekter som fremmer vekttap og fettforbrenning⁵, det øker muskelmassen og det forebygger vektoppgang. På grunn av disse mekanismene har trening vist seg å ha høy langsiktig effekt som et supplement til slanking⁶.

Trening i passende doser har udiskutabel effekt for vektkontroll og opprettholdelse av muskelmasse blant personer som ønsker å gå ned i vekt, enten de tar GLP-1 RAs eller ikke. Problemet er at uten tett oppfølging, slutter folk å trene. En studie viste at etter 6-måneder hadde 71 til 84 prosent stoppet treningen⁷. Noe som forklarer hvorfor studier med ukontrollert oppfølging av trening, har beskjedne effekter på vekten.

Det er forståelig at trening ikke hjelper til tross for at den er effektiv. Personer med overvekt eller fedme synes ofte at trening er vanskelig og lite givende fordi overflødig fettmasse øker de mekaniske og energetiske belastningene ved bevegelse, samtidig som det svekker kardiovaskulær effektivitet, termoregulering og komfort. Disse personene har dessuten ofte muskel- og skjelettlidelser som kneartrose som begrenser mobiliteten.

Ifølge forfatteren er hovedutfordringen pasienters manglende etterlevelse av rådene om trening. Så hva bør legene gjøre for å motivere pasientene? Forfatteren anbefaler:

• Spør pasienten om graden av fysisk aktivitet og anbefal trening til dem som vil ha nytte av å være mer aktive.
• Argumenter med alle de gunstige effektene som trening har, oppfordre pasienten til å integrere trening/fysisk aktivitet i de daglige rutinene, finn aktiviteter som pasienten opplever som hyggelige, fortell at selv små aktiviteter er bedre enn ingen.
• Forklar at det vil ta tid før man nyter treningen.
• Identifiser pasientspesifikke hindre for å komme i gang med trening.
• Avtal oppfølging med pasienten.