Hopp til innhold
NHI.no
Annonse
Nyhetsartikkel

Virkningsmekanismene til GLP-1 agonister

GLP-1 reseptoragonister har blitt sentrale i behandlingen av fedme og type 2 diabetes, først og fremst gjennom appetittundertrykkelse og metabolsk regulering. Men hva vet vi mer om disse mekanismene?

Plakat der det står "Weight Loss" og med en rekke relaterte ord med mindre skrift.
Illustrasjonsbilde: Colourbox

Terje Johannessen, professor dr. med.

Sist oppdatert:

2. apr. 2025

Det er The American Journal of Medicine (Am J Med) som presenterer en oversikt over mekanismene til glukagon-lik peptid-1 reseptor agonister (GLP-1 RAs) som fører til vekttap1.

GLP- RAs har blitt sentrale i behandlingen av type 2 diabetes og fedme. Disse midlene etterligner effekten av endogen GLP-1, som produseres i tarmen som respons på matinntak2 og som fysiologisk raskt blir inaktivert3

Annonse

Gitt deres doble rolle i å regulere glukosemetabolisme og kroppsvekt, har GLP-1 RAs fått betydelig oppmerksomhet ikke bare i diabetesbehandlingen, men også for deres antifedmeeffekt blant personer uten diabetes.

Per nå er fire GLP-1 RAs godkjente for bruk i Norge: liraglutid, dulaglutid, semaglutid og tirzepatid. Av disse har semaglutid og tirzepatid vist best effekt. Tirzepatid innebærer en ytterligere bedring i effekten ved overvekt og fedme. Det er en kombinasjon av GLP-1 RA og glukoseavhengig insulinotropisk polypeptid (GIP) reseptor ko-agonist.

Ettersom nye midler rettet mot flere metabolske veier forventes å komme på markedet, er det et økende behov for å forstå hvordan både eksisterende og nye terapier modulerer sult og energibalanse slik at resultatet blir vekttap. Det er både sentrale og perifere veier i appetitt- og energireguleringen.

Sentralt modulerer GLP-1 RA hjerneregioner som kontrollerer appetitten, og påvirker nevrotransmittere og peptidfrigjøring for å regulere sult og energiforbruk. Hjernestammen og hypothalamus er viktige strukturer i denne reguleringen4. GLP-1 RAs binder seg til GLP-1 reseptorer i hjernestammen og forsterker aktiviteten til serotonerge nevroner i de områdene av hjernen som utløser en følelse av metthet og reduserer trangen til å spise5.

Perifert forbedrer GLP-1 RA glykemisk kontroll ved å øke insulinsekresjonen, redusere glukagonfrigjøring, forsinke ventrikkeltømningen og regulere tarmhormoner6. De reduserer også triglyserider og LDL-kolesterol, reduserer fettvevsinflammasjon, minimerer ektopisk fettavsetning, og fremmer generell metabolsk helse.

Nye doble og triple ko-agonister rettet mot GLP-1 sammen med GIP og glukagonmekanismer er under utprøving, og det forventes at de kan ytterligere forbedre vekttapet og metabolsk fleksibilitet.

Ifølge artikkelen i Am J Med kan dette i nær fremtid gi klinikere og forskere innsikt som kan optimere effekten av nåværende og fremtidige fedmebehandlinger.

  1. Moiz A, Filion KB, Tsoukas MA, Yu OH, Peters TM, Eisenberg MJ. Mechanisms of GLP-1 Receptor Agonist-Induced Weight Loss: A Review of Central and Peripheral Pathways in Appetite and Energy Regulation. Am J Med. Published online January 31, 2025. doi:10.1016/j.amjmed.2025.01.021 DOI
  2. Müller TD, Finan B, Bloom SR, et al. Glucagon-like peptide 1 (GLP-1). Mol Metab. 2019;30:72-130. doi:10.1016/j.molmet.2019.09.010 DOI
  3. Drucker DJ. Mechanisms of Action and Therapeutic Application of Glucagon-like Peptide-1. Cell Metab. 2018;27(4):740-756. doi:10.1016/j.cmet.2018.03.001 DOI
  4. van Bloemendaal L, Ten Kulve JS, la Fleur SE, Ijzerman RG, Diamant M. Effects of glucagon-like peptide 1 on appetite and body weight: focus on the CNS. J Endocrinol. 2014;221(1):T1-T16. Published 2014 Mar 7. doi:10.1530/JOE-13-0414 DOI
  5. Alhadeff AL, Rupprecht LE, Hayes MR. GLP-1 neurons in the nucleus of the solitary tract project directly to the ventral tegmental area and nucleus accumbens to control for food intake. Endocrinology. 2012;153(2):647-658. doi:10.1210/en.2011-1443 DOI
  6. Alhabeeb H, AlFaiz A, Kutbi E, et al. Gut Hormones in Health and Obesity: The Upcoming Role of Short Chain Fatty Acids. Nutrients. 2021;13(2):481. Published 2021 Jan 31. doi:10.3390/nu13020481 DOI
Annonse
Annonse