Whipples sykdom - en sjelden infeksjonssykdom
Valg av antibiotika bygger på empiri, men siden det kan foreligge CNS involvering, tross fravær av symptomer, så anbefales det å bruke antibiotika som passerer blod-hjerne barrieren.

Terje Johannessen, professor dr. med.
Sist oppdatert:
11. mars 2025
Whipples sykdom er en kronisk, systemisk, infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Tropheryma whipplei1. I de fleste tilfeller forutgås sykdommen av en intermitterende, migrerende artritt over flere år2. Sykdommen er karakterisert ved langvarig forløp med vekttap, diaré, magesmerter og leddsmerter. Sentralnervesystemet er også affisert hos ca. 50 prosent3. Sykdommen ble første gang oppdaget av George Whipple i 1907, men den første vellykkede dyrkningen av T. whipplei skjedde i 1992.
Før antibiotikaen kom, var Whipples sykdom uunngåelig dødelig på grunn av sen diagnose og utviklingen av omfattende systemiske former2. Den har siden blitt en helbredelig sykdom. Men på grunn av livslang mottakelighet for bakterien, krever Whipples sykdom langtidsoppfølging.
Etter at bakterien lot seg dyrke, har hele bakteriens genom blitt sekvensert. Det har ført til økt kunnskap om effekten av antibiotika. In vitro-resultater førte til en ikke-evidensbasert anbefaling om å bruke kombinasjonen av doksycyklin og hydroksyklorokin for behandling av Whipples sykdom4. En annen anbefaling har vært trimetoprim-sulfametoksazol.
I The Lancet Infectious Diseases5 rapporteres om en åpen, randomisert, kontrollert, non-inferioritetsstudie som evaluerer bruk av oral doksycyklin pluss hydroksyklorokin i 12 måneder versus sekvensiell 14-dagers intravenøs ceftriakson – etterfulgt av oral trimetoprim-sulfametoksazol i 12 måneder. Remisjonsraten var 97 prosent i den orale behandlingsgruppen og 81 prosent i den intravenøse behandlingsgruppen, og oppfyller kriteriene for non-inferiority av den orale behandlingen.
Det var imidlertid svakheter med studien, blant annet med randomiseringen som medførte forskjeller mellom de to behandlingsgruppene som kan ha påvirket resultatet.
I en kommentarartikkel6 i samme nummer av The Lancet Infectious Diseases gir forfatteren uttrykk for at studien er en terapeutisk milepel i utforskningen av denne sjeldne sykdommen på tross av sine svakheter. Resultatet tilsier at pasienter med Whipples sykdom uten involvering av sentralnervesystemet nå kan behandles peroralt med kombinasjonen doksycyklin pluss hydroksyklorokin som en førstelinjebehandling.
Denne orale kombinasjonen vil utvilsomt være kostnadseffektiv. Pasienten unngå intravenøse infusjoner og tilhørende komplikasjoner, samtidig som den reduserer belastningen og kostnadene ved behandling.
- Antunes C, Singhai M. Whipple disease. StatPearls (Internet). Last Update: February 7, 2023. www.ncbi.nlm.nih.gov
- Puéchal X. Whipple's disease. Ann Rheum Dis. 2013 Jun;72(6):797-803. DOI: 10.1136/annrheumdis-2012-202684. DOI
- Apstein MD, Schneider T. Whipple's disease. UpToDate, last updated Nov 09, 2022. UpToDate
- Lagier JC, Fenollar F, Lepidi H, Giorgi R, Million M, Raoult D. Treatment of classic Whipple's disease: from in vitro results to clinical outcome. J Antimicrob Chemother. 2014 Jan;69(1):219-27. doi: 10.1093/jac/dkt310. Epub 2013 Aug 14. PMID: 23946319. PubMed
- Moos V, Krüger J, Allers K, et al. Oral treatment of Whipple's disease with doxycycline and hydroxychloroquine versus intravenous therapy with ceftriaxone followed by oral trimethoprim–sulfamethoxazole in Germany: a phase 2/3, prospective, open-label, randomised, controlled, non-inferiority trial. Lancet Infect Dis. 2025; published online Feb 17.DOI: 10.1016/S1473-3099(24)00797-7 DOI
- Puéchal X. Whipple's disease: from in-vitro data to bedside practice via trial results. The Lancet Infecious Diseases. February 17, 2025. www.thelancet.com