Norges første sykehus

Historien om et norsk sykehus for hele landet starter i 1814.

Norge blir skilt fra Danmark, og i arbeidet med å bygge en egen nasjon melder behovet seg for et eget sykehus.

- På det tidspunktet var man sin egen lykkes smed. Myndighetene hadde inntil da ikke sett det som et statlig ansvar å ta vare på folk, sier Stein A. Evensen (bildet under) til NHI.no.

Han er spesialist i indremedisin og professor emeritus ved Universitetet/Rikshospitalet og tidligere dekanus ved Det medisinske fakultet.

Tanken var omtrent slik: Du lever og har ansvar for deg selv. De som er rike, skal ikke ta ansvar for de som ikke kan ta vare på seg selv.

Nasjonsbygging

Men nasjonen Norge skulle bygges, og ideen om et eget sykehus ble skapt. Det kongelige norske Sundheds-Collegium sendte et forslag til Norges Riges Statsraad oktober 1814. Dette var et forslag om å opprette et «alminnelig hospital for Riget til 150 syge og til 30 Fødende».

- Nordmenn ble utdannet leger i København, og de hadde ambisjoner om å hjelpe folk. Men de som bevilget penger til Rikshospitalet hadde også nasjonsbygging i tankene: Skulle man ha et ordentlig universitet i Norge med et medisinsk fakultet, måtte man også ha et sykehus der legene kunne utdannes, forteller Evensen.

For det medisinske fakultet var et av de første fakultetene som ble opprettet da Det kongelige Frederiks Universitet i Kristiania ble grunnlagt i 1811.

- Langsomt forstår man at man trenger et sykehus som er noe mer enn oppbevaring av folk som ikke kan ta vare på seg selv. Unge leger måtte ha veiledning fra erfarne leger og få praktisk erfaring med teorien de hadde fått ved universitetet. Og da måtte man ha et sykehus.

I Kristiania lå allerede militærsykehuset i Akersgata, og etter mye om og men ble Rikshospitalet opprettet. Det ble åpnet i 1826 med Militærsykehuset som utgangspunkt.

Et sykehus for hele landet?

Sykehuset skulle være et hospital for hele riket og fungere i nært samarbeid med universitetet. Dette var intensjonen selv om det i praksis var beboere i Kristiania og omegn som brukte det.

- Men det framgår av kilder at det også kom enkelte pasienter fra andre deler av landet, forteller Evensen.

Om Rikshospitalet er det første sykehuset i Norge, er et definisjonsspørsmål.

Militærhospitalet stod klart i 1807, og var en påminnelse om hva et sykehus var. Det var også andre hospital rundt om kring, særlig for folk med kjønnssykdommer, der forholdene var forferdelige.

- Man hadde også såkalte «dollhus», som i prinsippet var en oppbevaringsplass av mennesker med psykiske sykdommer. I tillegg fantes det radesykehus rundt om i landet

- Vi vet ikke helt hvilken sykdom radesyke var. Den rammet særlig folk langs kysten. Noen mente det hadde med syfilis å gjøre, noe som trolig ikke var riktig. Men sykdommen hang mest sannsynlig sammen med dårlige boforhold, kanskje var det en infeksjonssykdom. Myndighetene bestemte seg for å gjøre noe med dette, og det ble opprettet radesykehus rundt om i landet allerede på 1700-tallet. Radesyken forsvant fra Norge utover på 1800-tallet, det kan være på grunn av bedrede boforhold eller endring i diagnostisk terminologi, forteller Evensen.

Med Rikshospitalet skulle det bli andre tider.

Men skal vi tro Henrik Wergelands beretninger om sitt opphold på Rikshospitalet, var heller ikke Norges nye sykehus noe å skryte av de første årene. Wergeland fikk eneværelse og «bedre forpleining» da han ble innlagt i 1845.

Ifølge Evensen var Wergeland misfornøyd med det meste. I artikkelen «Pleien og pleierne i Rikshospitalets første 50 år», forteller Evensen at Wergeland lå ti døgn på Riksen med langt fremskreden tuberkulose.

Wergeland klaget særlig over den utålelige støyen som forplantet seg gjennom hele bygningen. «Han hevdet fruentimmere i naboværelset utstøtte skrik som lignet skrikende svin, og medikamentforordninger tok hele dagen. Wergelands vurdering var at den nye bygningen var kassabel som hospital, kanskje med unntak for folk med hudsykdommer, og heller passet som fengsel.»

Hvem pleiet pasientene?

Jobben som pleier på Riksen, var et kvinneyrke. De som jobbet der, de såkalt gangkonene, var folk fra fattige forhold. I kildene blir de beskrevet som sjuskete, drikkfeldige og fra dårlige kår.

Pleierne hadde ingen utdanning. Gangkonene sto for renhold, vask, feiing og skuring. I tillegg skulle de lufte og bære mat til og fra sengene.

Men også i dette yrket med lav status var det et hierarki. Pleierne var enten gangkoner eller dagkoner som jobbet om dagen - eller våkenkoner som jobbet om natten: Gangkonene assisterte legen, dagkonene assisterte gangkonene, men hadde ikke lov til å dele ut medisiner. Mens våkenkonene jobbet på natten og fikk betalt for hver natt.

- Det framgår tydelig fra kildene at det er legene som tar initiativ til at de trenger personal som kan lese og skrive. Dermed måtte de gå til borgerskapet og finne jomfruer som kunne skrive. Disse ble sendt til Diakonissehuset Kaiserwerth i Düsseldorf for å utdannes i et år. Da de kom tilbake, ble de ansatt med dobbel lønn i forhold til gangkonene.

Dette var den spede utviklingen frem mot profesjonaliseringen av sykepleieyrket slik vi kjenner det, og ved århundreskiftet var det ansatt 38 diakonisser ved Rikshospitalet.

Men tilbake til hierarkiet: Sykepleierne holdt stor avstand til gangkonene. Det var store forskjeller i lønn og klasse: mens gangkonene ble omtalt som ukultiverte og ufaglærte, var sykepleierne i en helt annen liga. Men ifølge Evensen erkjente sykehusmiljøene at også gangkonene gjorde en god jobb etter hvert.

Det var mye aktivitet på Riksen. Avdelingsbetjentene på sykehuset var menn. I tillegg jobbet det folk på det store vaskeriet, mens andre var ansatt som bademestre:
- For alle som kom til sykehuset, måtte bade og avluses, forteller Evensen.

Legetettheten var heller laber i starten.
- Vi vet at det var under 10 leger som utgjorde den medisinske avdelingen i starten. I 1826 var dette leger som var utdannet i København. Produksjonen av leger ved det medisinske fakultetet i Kristiania var i starten veldig lav.

Sykdommene

- Hva kunne man utrette for pasientene?

- Det var lite man kunne gjøre, men de gjorde så godt de kunne. Pasientene som kom på sykehuset, var fra lavere sosiale lag. De med god råd tilkalte lege hjemme og ansatte pleiere. De kunne ikke tenke seg å være på et sykehus, forteller Evensen.

- Pasientene på sykehuset hadde infeksjonssykdommer, det var koleraepidemier, og mange hadde tyfoidfeber med diaré. Det var også mange med hudsykdommer og hudavdelingen ble den første spesialavdelingen på Riksen der de prøvde å behandle med salver og kremer.

Kjønnssykdommer var også hyppige og ble behandlet i egne lokaler. Syfilis og gonore ble forsøkt behandlet på ulike måter.

- Det ble etter hvert etablert en kirurgisk avdeling der man pleide sår, byller og verk. Men så kom kloroform, og legene kunne bedøve og gjøre operasjoner og amputasjoner, sier Evensen.

Fra 1870 blir det en mer moderne utvikling og man forstår mer om hvordan infeksjoner håndteres.

Han forteller at rapporter viser hvor mange som ble innlagt, hvor mange som ble kurert og hvor mange som døde.

- Selv om man rapporterte om pasienter som ble kurert, gjorde man nok ikke fram mot 1860 så mye mer enn å gi pleie og støtte og håpe at folk ble bra av seg selv. Pasientene fikk mat og noen vennlige ord. Mange kom fra forferdelige forhold, så den støttefunksjonen sykehuset ga var nok betydelig for mange, sier han.