Selektiv spisevanske (ARFID) - hva er det?

Selektive spisevansker kalles på fagspråket "Unnvikende restriktiv næringsinntaksforstyrrelse". På engelsk "Avoidant restrictive food intake disorder" (ARFID). 

Hva er det, hvem rammes, og hvordan kan det behandles?

Vi har spurt Gry Anette Sælid. Hun er doktor i psykologi og driver organisasjonen Mat og Sånn.

- ARFID innebærer å ha et kosthold med få matvarer, ofte liten mengde mat og liten interesse for mat. For en person med denne forstyrrelsen kan det oppleves som en frykt for å spise mat som er ny (som ikke er prøvd før), i tillegg til frykt for endringer på mat som er kjent, sier Sælid.

For eksempel: at yoghurten har en ny innpakning og emballasje fra leverandøren, og ikke kan spises selv om innholdet er helt likt som tidligere.

For noen kan også lukten, temperaturen og utseende på maten gjøre at maten oppfattes som helt uspiselig.

- Interessen for mat kan virke liten, og noen ganger er den det. Andre ganger er interessen liten fordi det ikke finnes noen trygge matvarer å spise. Noen har frykt for å bli syk, for eksempel frykt for å kaste opp etter å ha spist, sier Sælid.

Hun forklarer at begrepene spiseforstyrrelser og næringsinntakforstyrrelse blir brukt om hverandre.

- ARFID er ulik spiseforstyrrelser, slik begrepet spiseforstyrrelse blir brukt. Særlig fordi det ikke er viktig med bevisst fokus på utseende og vektregulering, og identitetsfølelsen synes å være normal ved ARFID. Næringsinntaksforstyrrelse kan oppfattes mer riktig i og med at det er en forstyrrelse med sterkt selektivt næringsinntak.

Utseende er ikke viktig

- Hva er symptomene?

- Forstyrrelsen viser seg ved unngåelse av helt vanlige matvarer. ARFID er annerledes enn det som kjennetegnes ved andre spiseforstyrrelser, forklarer Sælid.

Ved ARFID er ikke hensikten å endre utseende, som for eksempel å bli tynnere.

- Det er heller å praktisere et svært snevert kostholdsrepertoar, blant annet på grunn av frykt for matvarer som ikke oppleves trygge og kjente nok. Det er dermed stor risiko for å mangle viktige næringskilder i kostholdet og noen er svært undervektige, men vekten kan også være normal, sier hun og forteller at selektiviteten også påvirker sosial omgang. For eksempel kan det være vanskelig å dra på restaurant, ferier og overnattingsbesøk. 

Symptomene er tre hovedkategorier med mange underkategorier.

Hovedkategoriene er:

1) Interessen rundt mat.

2) Sensorisk følsomhet for lukt, smak, temperatur og konsistens.

3) Frykt for konsekvensene (f.eks. bli syk etter å ha spist).

Kan komme i alle aldre

- Er dette en egen diagnose?

- Ja, i den internasjonale diagnosemanualen: ICD-11, og i den amerikanske diagnosemanualen: DSM-5

- Når er det vanlig at denne spiseforstyrrelsen debuterer, og er den knyttet kun til perioder av livet?

- ARFID kan forekomme i alle aldre. I ICD-11 ble noen av de tidligere lidelsene hos barn som omfavner mat, fjernet, og ARFID satt inn. Hensikten var blant annet å redusere antall «uspesifikke spiseforstyrrelser», sier Sælid.

Det betyr at diagnosen ikke settes kun på barn og unge, men også voksne. For noen er dette noe som har vært med helt fra fødselen. For andre kan foreldre oppdage at overgang fra morsmelk til fast føde ble svært vanskelig, eller i 2-3 årsalderen fordi barnet ikke spiste det som var forventet i den alderen.

- For eksempel at brød med skorpe og yoghurt med klumper ble avvist av barnet. For eldre barn, ungdommer og voksne kan traumatiske opplevelser være med på å utvikle ARFID, men det er et sammensatt bilde, sier hun.

Noe annet en kresenhet

- Hva tror man er årsaken til at dette oppstår?

- Det kan være spisevansker, det vil si vansker med svelg og spisemotorikk. Eller fysiske utfordringer som eksempelvis trangt tungebånd. Det kan også være medfødt sterk aversjon mot bitterhet og endring i konsistens.

- Det er sammensatt, og det er ikke alltid man vet årsakene, sier Sælid.

- Hva er forskjellen på denne diagnosen – og det å være matkresen?

- Forstyrrelser er diagnose, og har en alvorlighetsgrad. Men matkresen er noe alle kan være i perioder, det går som oftest over av seg selv, og er relativt vanlig for barn, svarer hun.

- Er det enkelte som er mer utsatt for å rammes av denne lidelsen?

- Barn som er født med utviklingsforstyrrelse i munn og svelgemotorikken. Dette kan vedvare de første årene. Det antas også at en kan være født med en sårbarhet, det vil si en ekstra følsomhet i sansene. Det kan være en styrke å ha en slik følsomhet, men i denne sammenhengen kan mekanismen bli for sterk og hindre et variert kosthold.

Hva med behandling?

- Opptrer denne diagnosen sammen med andre vansker?

- Ofte opptrer den sammen med angstlidelse. For noen er det ingen formell diagnose, men mer som engstelse. Autismespekteret og ADHD kan være tilleggsdiagnoser for noen.

- Når bør man oppsøke lege?

- Oppsøk alltid fastlegen ved bekymring. Fastlegen kan vurdere om det er behov for blodprøve som viser vitamin og mineralverdiene. Det er viktig å stabilisere vekten for de som er undervektige. Dersom veksten har stagnert, er det svært viktig å få hjelp sier Sælid.

Å ta tilskudd hvis det er konkrete mangler, vil være viktig. Legen kan også vurdere utredning for andre tilstander, og henvise til for eksempel øre-nese-halsspesialist og til allergitester.

- Hvilken behandling er aktuell for denne pasientgruppa?

- Man kan oppsøke helsestasjon når barnet er lite, og Psykisk helseteam i kommunen for ungdommer. Ved mer alvorlige problemer kan foreldre i samråd med fastlegen søke BUP og spiseteam på sykehus, sier Sælid.

Distriktspsykiatrisk senter, DPS, utreder og behandler voksne.

Hun forteller at i Norge har ikke retningslinjene for evidensbasert behandling kommet enda. Det gjør det vanskelig for fagpersoner å kjenne til metoder som gir god effekt. 

- For familiene er det ekstremt tøft å vente på hjelp eller å bli avvist, eller ikke få god nok hjelp. Det vi ser hjelper, basert på blant annet metoder i England og Rikshospitalet sin praksis gjennom veldig mange år, er økt fellesskapsfølelse under måltidene og noe som heter desensitivisering. Det innebærer for eksempel å bli kjent med maten uten press og krav om å spise, og gradvis øke tilliten til maten, forklarer Sælid.

- Hvordan er utsiktene for å få et mer normalt forhold til mat og bli kvitt spiseforstyrrelsen?

- Det beror på hvor en er i utgangspunktet og hva som er bra nok lenger ute i behandlingen. Noen blir helt bra, og andre finner hva som er bra nok for seg, sier Sælid.