Allergi mot antibiotika er en utfordring

I sykehus er angivelser om allergi mot antibiotika forbundet med betydelige kliniske konsekvenser samt for antimikrobiell resistens og antimikrobiell forvaltning¹. Meldinger og registreringer om allergi mot antibiotika fører til økt bruk av andrelinjeantibiotika, uheldige forskrivninger, flere infeksjoner med meticillinresistent Staphylococcus aureus (MRSA) og Clostridioides difficile, infeksjoner i operasjonssår, innleggelser på intensivavdeling, liggetid på sykehus, brukskostnader for helsetjenester og økt dødelighet^1-3.

Hos innlagte pasienter er en merkelapp om antibiotikaallergi assosiert med en nesten 50 prosent økt risiko for inadekvat antibiotikaforskrivning og større eksponering for bredspektrede midler, som karbapenemer, kinoloner og glykopeptider⁴.

Disse registreringene ("cave XX") påvirker særlig høyrisikogrupper, inkludert de med kronisk sykdom, malignitet, immunkompromitterte tilstander eller kritiske omsorgsbehov^5-7. Til tross for den høye forekomsten av rapportert antibiotikaallergi, bekrefter formell allergievaluering at ekte immunologisk overfølsomhet foreligger i bare et fåtall av tilfellene.

I denne state-of-the-art oversikten publisert i Clinical Infectious Diseases beskrives hvordan antibiotikaallergi er en stor barriere for riktig antibiotikaforskrivning og at en innsats for å avregistrere ("delabel") disse falske meldingene er påkrevd. Samtidig som det er nødvendig å identifisere de individene med sann allergi mot antibiotika.

Det er utviklet algoritmer og kliniske beslutningssystemer basert på sykehistorien for risikovurdering av pasienter med cave-merkelapper, og forfatterne av denne artikkelen påpeker at avregistrering av feilaktige meldinger om allergi bør bli en rutine i sykehusene. Et eksempel på et slikt verktøy er PEN-FAST, som baserer seg på opplysninger om en mulig allergisk reaksjon de siste 5 årene, anafylaksi, angioødem, alvorlige kutane reaksjoner, og behov for behandling. Det muliggjør å klassifisere pasienten som lavrisiko vs høyrisiko.

Ifølge forfatterne kan lavrisikopasienter eksponeres peroralt for det aktuelle antibiotikum under medisinsk overvåkning i minst 1 time (adrenalin i beredskap)⁸ uten at en behøver å gjøre en spesifikk hudtest mot det aktuelle antibiotikum først. Dersom eksponeringen avkrefter allergi, må det føre til avregistrering av meldingen om allergi i pasientens journal.

Høyrisikopasienter – inkludert de med IgE-mediert anafylaksi, alvorlige kutane bivirkninger som medikamentreaksjoner med eosinofili og systemiske symptomer, og Stevens-Johnsons syndrom/toksisk epidermal nekrolyse – er assosiert med betydelig sykelighet⁹ og dødelighet¹⁰. Antibiotika er den vanligste årsaken til disse alvorlige allergiske reaksjonene globalt. For disse pasientene er hudtester nødvendige for å vurdere allergien. Slike tester bør gjøres 4-6 uker etter en antatt allergisk reaksjon. Perorale eksponeringer er kontraindiserte.