Barn med et handikap mer utsatt for seksuelle overgrep

I en ny studie har danske forskere undersøkt politirapporter om seksuelle forbrytelser mot skolebarn. Til sammen fant forskerne 8.039 politirapporter, der sårbare barn var i stort flertall blant ofrene.

Studien viser at barn med blant annet autisme, ADHD, psykisk utviklingshemming eller hjerneskade har tre ganger så stor risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep sammenlignet med andre barn.

Forskerne bak studien fulgte til sammen 679 683 barn fra de var 7 til 18 år. Av disse ble altså vel 8000 barn utsatt for et seksuelt overgrep som ble anmeldt. Minst 1,2 prosent av alle barna ble utsatt for et seksuelt overgrep. Dette tallet er utgangspunktet når forskerne konkluderer med at de sårbare barna har minst tre ganger så høy risiko for å bli utsatt.

Studien er publisert i Journal of Interpersonal Violence¹.

Mer sårbare for overgrep

I utsatte familier er det langt flere barn som har blant annet ADHD. Men selv når forskerne tar høyde for dette, ser de at det er tre ganger så stor risiko for at disse barna blir misbrukt.

Else-Marie Augusti er forsker ved seksjon for vold og traumer - barn og unge, ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS).
Hun sier det er flere grunner til at barn med mentale funksjonsnedsettelser er mer utsatt.

- Dette er ikke et nytt funn. Også barn med fysiske funksjonsnedsettelser er langt mer utsatte enn barn uten et handikap. De er dessverre mer sårbare for overgrep, sier Augusti til NHI.no.

- Barn med psykisk eller fysisk utviklingshemming er avhengige av mange flere omsorgspersoner, møter flere vokse og kommer i kontakt med voksne på en annen måte enn barn uten slike vansker, sier hun.

Mer tillitsfull og mindre kritisk

Det er dessverre slik at en del overgripere bevisst oppsøker sårbare barn og unge, siden de kan oppleves som lettere offer. Disse barna kan være mindre kritiske til voksne, de kan være tillitsfulle og stiller gjerne mindre spørsmål ved voksne enn hva andre barn gjør.

- Barn med psykisk utviklingshemming er kanskje mer impulsive, vurderer mindre kritisk og er mindre tilbakeholdne overfor voksne. Jeg tenker at dette er grunner til at de er mer utsatt for vold og overgrep. De har ikke like lett for å si i fra, og noen blir kanskje ikke trodd: Det kan oppleves som mindre troverdig hvis de sier ting, eller indikerer at noe har skjedd. De blir tatt mindre på alvor, sier Augusti, og fortsetter:

- Men dette er sammensatt. Vi vet at sårbare barn i større grad enn andre vokser opp i familier med rus eller psykiske vansker og med lavere sosioøkonomisk status. Å vokse opp i en familie med en slik ekstrabelastning er i seg selv en risikofaktor for vold og overgrep. Dette henger derfor også sammen med familiestrukturer som barna inngår i. Det forsterker sårbarheten. De kan bli mindre beskyttet hjemme, siden foreldre kan ha disse tilleggsvanskene.

Mangler et språk for overgrep

Arvid Nikolai Kildahl er psykologspesialist ved Regional seksjon psykiatri, utviklingshemming/autisme, Oslo universitetssykehus. Han er snart ferdig med sin doktorgrad om traumer hos personer med autisme og utviklingshemming.

Han sier symptomene på overgrep kan være vanskelig å tolke hos barn i denne gruppen. Tegnene som er enklest å se, er også svært uspesifikke.

- Det som er enklest å observere, er en endret aktivering hos den som er utsatt for overgrep. Endret aktivering er et begrep som brukes i traumefeltet. Det er at man framstår som mer urolig, rastløs, irritabel, redd, utrygg eller på vakt. Det innebærer også ofte at man sover dårligere, sier Kildahl.

Irritabelheten og uroligheten kan også føre til problematisk atferd som utfordrer andre. Selvskading kan forekomme hos noen.

Kildahl forteller at atferdsendringer forbundet med endret aktivering kan være forbundet med overgrep i tid. Men hos noen kan det komme gradvis i etterkant.
- Det er ikke alltid slik at reaksjonen kommer umiddelbart, sier han og forteller at en annen gruppe traumesymptomer er negativ endring i tanker og følelser.

- Når noen ikke har det bra, kan man bli mer utrygg på andre mennesker, sier Kildahl. Man kan bli mer lei seg, fortvila, sint, eller opptatt av om man har gjort noe galt. Noen vegrer seg for å gjøre ting de egentlig liker eller synes det blir vanskeligere å være sammen med andre. Det kan vise seg som sosial tilbaketrekning eller unnvikelse.

Men en slik endret adferd forekommer ikke kun ved overgrep.

- Dette vil også være vanlige reaksjoner på andre skremmende hendelser eller andre belastninger og vansker som angst og depresjon, sier han, samtidig som han understreker at det er lett at symptomene på overgrep tilskrives diagnosen.

- Dette er en grøft vi har en tendens til å gå i. I litteraturen kalles fenomenet diagnostisk overskygging: en tendens helsepersonell har til å forklare vanskene med vedkommendes grunndiagnose – at man putter alle vanskene en person sliter med i samme boks. Hvis noen har autisme, er det lett å tilskrive de vanskene denne personen har til autismediagnosen. Dette er en utfordring som gjelder alle typer tilleggsvansker hos denne gruppa, sier han.

Tørre å tenke tanken

Kildahl forteller at tegnene på overgrep noen ganger er svært lite tydelige.

- Man skal heller ikke gå rundt og tenke overgrep om alle adferdsendringer. Det er den andre grøfta å gå i. Jeg er opptatt av at man må prøve å skjønne hva det er som skjer: hvorfor kommer denne adferdsendringen nå? Man må hele tiden være litt detektiv. Ikke bare med tanke på overgrep, men også for å forstå at noe har skjedd som gjør at dette barnet ikke har det så bra - og prøve å finne ut hvorfor. Og så må vi tørre å tenke at det kan være et overgrep. Et ordtak i denne sammenhengen er: du ser det ikke før du tror det, sier han.

Barn med ADHD, autisme eller utviklingshemming kan ha ekstra store vansker med å fortelle om overgrepene.
- En ting er å ha språk for dette, noe annet er å ha begrep om det som har skjedd. Mange med en utviklingshemming eller autisme har ikke nødvendigvis tilgang på den samme informasjonen som vi andre har. De fleste av oss har et begrep om at sex skal være noe bra og hyggelig, og det er ikke gitt at en person med en utviklingshemming har fått denne informasjonen. Kanskje de ikke har fått tilpasset seksualundervisning på skolen, og kanskje de ikke engang skjønner at dette er noe de kan si fra om, sier Kildahl.

Må snakke om det!

At barn med funksjonsnedsettelse har større risiko for å bli utsatt for overgrep, er et viktig budskap for alle som jobber med barn og unge, mener Augusti.

- I noen fagmiljø er det godt kjent, og dette er jo ikke den første studien som viser denne økte sårbarheten hos barn med funksjonsnedsettelse. Men jeg tror ikke kunnskapen er kommunisert godt nok. Det er vanskelig å beskrive hva skal vi se etter og hvordan vi skal skjønne at dette har skjedd. Det blir vanskeligere siden disse barna kan mangle et språk til å fortelle og mangler forståelse for at det ikke er greit.

Derfor er det viktig å snakke om det og være bevisst at disse barna er ekstra sårbare.
- Det viktigste tiltaket er kunnskap for de som jobber med barna. Voksne må være årvåkne og tørre å tenke tanken om at barn blir utsatt for overgrep. Det er en ubehagelig tanke for oss voksne. Men vi må utforske mulige årsaker for at barn strever. At et barn har det vanskelig, kan det være mange grunner til. Men en må ha dette som en mulig årsak i bakhodet, sier hun.

Augusti påpeker at på systemnivå bør familier med mange utfordringer få støtte og hjelp i sine omsorgsoppgaver. Det å ha et barn med en funksjonsnedsettelse er utfordrende.

Hjelpeapparatet som jobber med utsatte voksne, bør også kartlegge om de har barn, hvilke utfordringer de har og om barna blir godt nok ivaretatt.
- En kan ikke legge alt ansvar over på barna. At de skal si fra og kreve den hjelpen de har behov for, avslutter hun.