Barnefattigdom i Norge - dette må gjøres

- Tallet er altfor høyt. Vi må gjøre mer, sier Eikemo.

I en kommentarartikkel i The Lancet Regional Health konkluderer Førsteamanuensis i psykologi Věra Skalická og Professor i sosiologi Terje Andreas Eikemo, begge ansatt ved NTNU, at den nordiske modellen svikter når det gjelder å beskytte sårbare barn.

Tallet han sikter til er 10.6 prosent - rundt 102 600 barn - som lever i familier med lavinntekt.

En vanlig forståelse av lavinntekt er at en husholdning i gjennomsnitt har hatt en inntekt på under 60 prosent av medianinntekten over de siste tre årene.

- For eksempel var median årslønn i Norge i 2022, etter skatt, i underkant av 600 000 kroner, forteller Eikemo.

Dårlig barnehelse

Fattigdommen i Norge rammer særlig innvandrerbefolkningen. I 2022 var over 30 prosent av innbyggerne født utenfor Norge og EU i fare for fattigdom eller sosial ekskludering, mot i underkant av 15 prosent for de som er født i Norge. Disse tallene understreker at det haster med å ta tak i de sosioøkonomiske faktorene som bidrar til fattigdom og ulikhet i Norge.

For forskningen viser at lav inntekt henger sammen med dårlig helse blant barn og unge. NTNU-forskerne skriver i sin kommentar at fattigdom skaper økt foreldrestress. Foreldrene har begrensede økonomiske ressurser eller tidsressurser til å investere i barns utvikling. Fattigdom i barndommen kan altså føre til dårlig fysisk og mental helse, og dette blir også med barna inn i voksenlivet.

- Men det er mye vi kan gjøre for å forbedre situasjonen, sier Eikemo. Han har seks konkrete forslag.

1. Økt barnetrygd:

Dette er et svært viktig tiltak for å løfte barnefamilier ut av fattigdom. Dagens satser er for lave. Satsene for barn fra 0-18 år må økes og justeres i takt med pris- og lønnsutviklingen.

Vi bør også skattlegge barnetrygden, slik at de som har størst behov, også får mest. Skatteinntektene kan deretter reinvesteres i barnetrygden.

2. Styrket bostøtte:

Bostøtteordningen må styrkes. For å skape større forutsigbarhet bør støtten gis over en lengre periode av gangen. Reglene for avkortning bør også gjennomgås for å sikre en mer transparent ordning.

3. Økte satser for sosialhjelp:

De veiledende satsene for sosialhjelp må økes. Dagens satser er for lave til å sikre et forsvarlig livsopphold. Det er også viktig å foreta jevnlige vurderinger av de forbruksområdene som ytelsen dekker.

4. Barnets beste i lovverket:

Hensynet til barnets beste må innlemmes tydelig i Sosialtjenesteloven, NAV-loven og Folketrygdloven.

5. Kommunale planer mot familiefattigdom:

Det er avgjørende med kommunale planer mot familiefattigdom. Kommunene har en sentral rolle i å bekjempe fattigdom. Alle kommuner bør pålegges å utvikle egne strategier som forankres i kommunale planer.

6. Skolemåltider:

Skolemåltider må bli et offentlig ansvar, og at dette er nødvendig for å unngå at sosial ulikhet overføres fra hjemmet til skolen.

Alle barn må sikres tilgang til næringsrik mat, uavhengig av familiens ressurser. Barna bør også delta i å lage sunn og bærekraftig mat på skolen. God ernæring er avgjørende for læring, fysisk utvikling og forebygging av helseproblemer.

7. Investering i forskning:

Det er overraskende lite data om barns levekår, spesielt i aldersgruppen 5-18 år. Europa samler seg nå rundt GUIDE-studien, som blir den første barnekohort-studien på tvers av land. Studien vil blant annet følge opp 5000 fjerdeklassinger, 5000 1-åringer, og deres foreldre fra 2027 til 2052.

Fordi land har ulike politiske prioriteringer, så vil denne studien gi viktig innsikt i hvordan politikk påvirker barns levekår og helse. Betydningen av å vokse opp i en digital hverdag vil også stå sentralt. Frankrike har allerede bevilget midler til studien. Norge bør følge etter.