Erektil dysfunksjon – et varselsignal fra blodkarene

Erektil dysfunksjon (ED) brukes om manglende evne til reisning av penis, det vil si man utelukker sviktende lyst, manglende evne til orgasme eller ejakulasjonsforstyrrelser (sæduttømning)¹.

Tilstanden er vanlig, og forekomsten øker med alderen. Tall viser at 5 prosent av 40-åringer, 10 prosent av 50-åringer og 20-25 prosent av de over 65 år har ereksjonssvikt.

Erektil dysfunksjon kan klassifiseres som organisk (kroppslig), psykogen eller en kombinasjon av begge. Det antas at erektil dysfunksjon i ca. 80 prosent av tilfellene har en tilgrunnliggende organisk årsak². Likevel er det ofte betydelige sekundære psykiske problemer forbundet med det som i dagligtale kalles impotens, blant annet prestasjonsangst.

Åreforkalkning (aterosklerose) er den klart vanligste underliggende organiske årsak. ED har også felles risikofaktorer med hjerte- og karsykdom og diabetes, og kan ofte være et tidlig tegn på hjerte- og karsykdom. Testosteronsvikt (hypogonadisme) er sjelden årsaken til erektil dysfunksjon.

Organiske årsaker til ED kjennetegnes typisk ved gradvis utvikling og fravær av spontane morgenereksjoner. Dersom sykehistorien tyder på en organisk årsak, bør den fysiske undersøkelsen hos legen suppleres med laboratorieprøver, primært for å undersøke om det foreligger diabetes, hjerte- og karsykdom eller hypogonadisme.

Organiske tilstander utredes og behandles på vanlig måte. Psykogen erektil dysfunksjon kan kreve samtaleterapi. Aktuelle medikamenter er sildenafil (Viagra), tadalafil (Cialis), vardenafil (Levitra) og avanafil (Spedra). Lokalbehandling er mulig.

Menn med erektil dysfunksjon har økt risiko for hjerteinfarkt, hjerneslag og nedsatt blodsirkulasjon i beina (perifer vaskulær sykdom). Symptomer på erektil dysfunksjon synes å presentere seg cirka tre år før symptomer på hjertesykdom (koronarsykdom).