Kraftig økning i bruk av ADHD-medisiner blant norske barn

Det har vært en stor økning i norske barn som bruker ADHD-medisin, viser tall fra Legemiddelregisteret. Legemiddelbruk for ADHD følger en økning i andeler som får diagnosen.

I 2023 var det 3.5 prosent av jentene mellom 13 og 17 år som fikk medisiner for ADHD. Dette er fem ganger så mange sammenliknet med 2004.

Blant guttene var det rundt to prosent som fikk medisiner for ADHD i 2004. I 2023 har dette økt 1,5 ganger til 5,4 prosent.

Det er flest gutter som har diagnosen, men økningen er størst blant jentene.

Tallene viser at det var en kraftig økning i perioden 2020 til 2023 - under pandemien.

Rammene forsvant

- En hypotese er at hjemmeskole under pandemien tok vekk de rammene og strukturen i hverdagen som hjelper mange elever. Dette er elever som kan få større problemer uten disse rammene, og som trenger hjelp av lærerstyrte timer og forutsigbarhet, sier Heidi Aase til NHI.no. Hun er avdelingsdirektør i FHI.

Under pandemien måtte barna lede seg selv, og mange fikk problemer.

- Foreldrene var også hjemme og så dette, sier Aase.

Før pandemien var bruken av ADHD-medisiner blant barn relativt stabilt. Blant guttene mellom 6 til 12 år er det en økning fra 2014, men for de eldste guttene og for jentene ser vi en bratt økning først når pandemien gjør at samfunnet blir snudd på hodet.

- Vi vet ikke nok om andre ting som kan ha skjedd under pandemien som kan ha gjort det vanskeligere for ungdommene. Men det er noe som har trigget denne økningen, det er helt klart.

- Diagnosen ADHD innebærer at symptomene på oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet kommer over et visst nivå. Mange kan ha utfordringer på disse områdene uten at det tilsvarer en diagnose. Men når betingelsene rundt blir utfordrende øker også problemene, og dette kan ha skjedd under pandemien, sier hun.

Økning blant jentene

Økningen i bruken av ADHD-medisin er altså særlig stor blant jentene.

Blant jenter i alderen 12-24 år kan vi se en betydelig økning i antall ADHD-diagnoser de siste årene. I de to eldste aldersgruppene ser vi en dobling i tilfeller fra 2019 til 2022 :1,5 – 3,1 prosent hos 16-19 åringer og 1,0 – 2,2 blant 20-24 åringer.

- Jentene har gått litt under radaren tidligere. Nå er det økt oppmerksomhet rundt at jenter også kan ha ADHD, sier Aase.

ADHD ble lenge sett på som en «guttediagnose», fordi gutter med ADHD har vist mye hyperaktivitet og kan herje og bråke, noe som lettere fanges opp. For jenter kan det handle mer om en indre uro og konsentrasjonsproblemer, og mindre av den fysiske hyperaktiviteten. Nå er det mer kompetanse på ADHD hos jenter i helsetjenesten og flere blir utredet.

Kriteriene endrer seg

- Er den en reell økt forekomst av ADHD, eller er det en endring i diagnosepraksis som fører til at flere nå får diagnosen?

- Det er ikke lett å svare på dette. Vi trenger å gjøre befolkningsbaserte undersøkelser for å finne ut hva som er den reelle forekomsten, sier Aase.

Det er gjort en metaanalyse av befolkningsbaserte undersøkelser på verdensbasis, som fant at forekomsten av ADHD blant barn ikke hadde endret seg på 30 år, selv om antall diagnostiserte hadde økt betydelig. Her kunne man kontrollere for ulikheter i diagnoseverktøy og noen andre faktorer.

Likevel er det ikke lett å slå fast hva som skjer, mener Aase.

- Både diagnosekriteriene og klinisk praksis endrer seg og kan påvirke økningen i antall diagnoser. Kompetansen på området har også endret seg, og diagnosekriteriene kan ha blitt mer inkluderende, sier hun.

Et eksempel på dette: Tidligere måtte symptomene på ADHD ha oppstått før sjuårs-alderen. Men nå må symptomene oppstå før 12-årsalder.

- Er det en gladnyhet at flere får behandling?

- Det er en god ting at de som trenger det får behandling. Men dette er et vanskelig spørsmål, fordi etterspørselen etter medisiner blant foreldre og pasienter er stor og ressurser til tilrettelegging og psykososiale tiltak er ikke like tilgjengelige for en raskt voksende pasientgruppe, sier hun.

- Den observerte økningen kan bety at det tidligere var for mange som gikk under radaren og ikke fikk nødvendig behandling, men det kan også bety at diagnostisk praksis har blitt for inkluderende. Vi trenger mer forskning for å kunne avklare dette, avslutter Aase.