Lovende utsikter med nasale vaksiner

Det er Nature News som har publisert en sak om dette¹.

Vaksiner utviklet under covid-19-pandemien forhindret millioner av dødsfall, særlig blant eldre. De klarte imidlertid ikke å stoppe spredningen av viruset. I mange tilfeller trengte SARS-CoV-2 inn i celler i en persons nese og svelg, noe som gjorde personen smittsom for andre uten å forårsake tydelige symptomer - før immunsystemet registrerte at kroppen var infisert. Injiserte vaksiner forhindrer ofte ikke infeksjon der hvor luftveisvirus kommer inn i kroppen.

Å gi en vaksine direkte i nesen kan derimot styrke beskyttelsen av de fuktige slimhinnebarrierene som kler luftveiene, og gjøre det mulig for en person å raskt avverge patogener.

Så langt er bare én intranasal slimhinnevaksine godkjent i USA og Europa: en levende, svekket influensavaksine. Flere nesepray-vaksiner er under utvikling og retter seg mot sykdommer som lungebetennelse og kikhoste. Potensialet er stort – de aller fleste farlige patogener som gjør mennesker syke og tar liv, møter vi først på slimhinneoverflater.

Målet med en slimhinnebasert vaksine mot luftveisinfeksjoner er å skape et reservoar av immunceller i personens luftveier som er skreddersydd for å bekjempe et bestemt patogen. Konvensjonelle vaksiner stimulerer dannelsen av B-celler, som produserer antistoffer; hjelpe-T-celler, som koordinerer immunresponsen; og dreper-T-celler, som ødelegger infiserte celler. Ulempen er at få av disse cellene når slimhinnene^2-3.

Å utløse en immunrespons i luftveiene er vanskelig. Immunsystemet ignorerer mange av de fremmede substansene som kommer inn i nesen. I motsetning til forsøksdyr som mus, der immunreaksjoner oppstår raskt i nesen, skjer ikke det samme hos mennesker. Prekliniske studier på mus kan gi lovende resultater, men mislykkes på mennesker. Vaksinen trenger et tilleggsstoff som provoserer immunsystemet til å reagere. Å finne et egnet tilleggsstoff har vist seg å være noe av utfordringen med nesespray-vaksiner.

En annen utfordring med slimhinnevaksiner er å påvise en beskyttende immunrespons. Etter en konvensjonell injeksjonsvaksine vil en blodprøve vise en målbar økning i nivåene av relevante antistoffer. Men ved nesevaksiner ser man ingen kraftig økning av antistoffer i blodet som bekrefter at vaksinen virker. I utviklingsfasen av vaksinen er det derfor vanskelig å dokumentere at vaksinen har effekt. Det er først når vaksinen testes på mennesker at forskerne får svaret på om vaksinen virker eller ikke.

Til tross for disse utfordringene er potensialet til nasale vaksiner – både når det gjelder å beskytte mottakeren og å bryte smittekjeden – stort nok til å vekke kommersiell interesse.