Medisinstudiet i 200 år
I år har Norge utdannet leger i 200 år. Bli med på en reise til de første legene på 1800-tallet - og gled deg over at du er pasient anno 2016.

Av:
Marthe Lein, journalist. Godkjent av medisinsk redaktør.
Sist oppdatert:
13. nov. 2014
Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
La oss ta et kjapt blikk på nordmenns helse for 200 år siden: Mange ble syke av infeksjoner, og ernæringen var i perioder mangelfull og førte til at folk lett ble syke. Vi var avhengige av at matproduksjonen i landet fungerte som den skulle, og uårene som kom med jevne mellomrom, rammet de fleste. Epidemier kom gjerne utenfra og spredte seg utover landet. De herjet en stund, og etterlot seg døde og folk med kroniske svekkelser eller plager. Hvert tredje til fjerde barn døde før det fylte ett år, og det å føde var også en risikosport, fordi mange mødre døde i barselseng. Fra midten av 1800-tallet vokste Christiania enormt. Folk bodde tett, og dette førte til at de lett ble smittet.
Sykdommene på sin side var det lite å gjøre med. Det som fantes av medisiner, hjalp ikke stort for de som var syke. Det gjaldt å pleie pasienten og håpe på det beste. Det beste man kunne gjøre, var imidlertid å forebygge, men det var ikke så enkelt når sykdomsårsakene var uklare.
Helsesituasjonen var med andre ord ikke all verdens, da Norge fikk et eget norsk legestudium i 1814.

I anledning av 200-årsjubileet byr vi på en liten historisk oppsummering - både om legeyrket og den norske folkehelsa - godt hjulpet av Øivind Larsen - professor emeritus ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo. Larsen har i anledning 200- årsjubileet skrevet boka "Doktorskole og medisinstudium. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo gjennom 200 år (1814 - 2014)".
- Øivind Larsen, "Doktorskole og medisinstudium. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo gjennom 200 år (1814 - 2014) " (Michael 2014; 11: Supplement 15)
- Nylenna M. (red.) ”Mellom politikk og klinikk i hundre år”, (Michael 2013;10: Supplement 13, 31-70)