Nevrasteni - en historie

Raske endringer, store krav og en strøm av informasjon blir gjerne sett på som forklaringen på stress og helseproblemer i befolkningen. Men er tilstander som utbrenthet, utmattelsessykdommer og muskelsmerter typisk for vår tid? Kanskje er nevrasteni - en ofte brukt diagnose på 1800-tallet og utover på 1900-tallet - noe av det samme?

Kristine Lillestøl er utdannet lege og har i mange år interessert seg for medisinsk historie. Hun har arbeidet med et postdoktorprosjekt om diagnosen nevrasteni i norsk medisinsk historie fra omtrent 1880 og fram til i dag. I dette intervjuet forteller hun om sykdommens historie, og hvilke likhetstrekk diagnosen har med nåtidens helseplager.

Forbeholdt middelklassen

Nevrasteni som medisinsk diagnose ble først gjort kjent av en amerikansk lege, George Miller Beard, rundt 1870. Den ble også etterhvert benyttet i Norge og ble en vanlig diagnose å stille.

- Det er beskrevet mange symptomer på nevrasteni. Men de viktigste er utmattelse, søvnproblemer av ulike slag, nedsatt arbeidsevne, hodepine, mage-tarmplager, hjertebank, angst, seksuell impotens og smerte, forteller Lillestøl til NHI.no.

I USA var det gjerne mennesker i den øvre middelklassen som fikk diagnosen. Beard mente at han selv hadde denne tilstanden, og at det først og fremst rammet hjernearbeidende menn.

- Dette er interessant, for i Norge ser det ut til at alle kunne få denne diagnosen. Både kvinner og menn og også barn og tenåringer. Vi finner diagnosen mange steder i landet, så det ser ikke ut til at legene gjorde forskjell på folk i Norge. Mens nevrasteni var en urban tilstand i USA, viser kildene fra Norge at diagnosen ble brukt både på kysten og på landsbygda, forteller Lillestøl.

Legene i Norge reserverte altså ikke diagnosen for kjønn og enkelte samfunnslag. Og nevrasteni var en mye brukt diagnose fra 1880 til 1930.

- I USA var nok nevrasteni en statussykdom i starten og var forbeholdt eliten - de som drev med «overdrevent hjernearbeid». I Norge ser det ut til at tilstanden i mindre grad var en statussykdom. Det er også lite fokus på kjønn og klasse i Norge, man er mer opptatt av det medisinske, forteller Lillestøl.

Tap av nervekraft

Nevrasteni ble sett på som en nervesvekkelse, tap av kraft og mangel på energi til nervecellene.
Men hva var det datidens leger trodde utløste dette?

- Man tenkte seg at de raske samfunnsendringene, telefonen, telegrafen, raske kommunikasjonsmidler og teknologi var utløsende årsaker, sier Lillestøl.

Men det var også andre viktige utløsende årsaker som ble beskrevet:

- Dette var individuelle faktorer som infeksjon, influensa, overanstrengelse, skiftarbeid, store ungeflokker, ulykker, traumatiske hendelser, sorg, onani, dårlig kosthold, mye tobakk og alkohol og seksuelle utskeielser, sier hun.

Arv var også en måte å forklare tilstanden på - at det var enkelte slekter med større andel av nevrastenikere.
Internasjonal litteratur viser at man rundt 1. verdenskrig i større grad enn før begynte å forklare nevrasteni psykologisk.

- Men i Norge finner jeg ikke en like markert endring i forståelsen av tilstanden; såkalt somatiske forklaringsmodeller holdt seg lenge utover på 1900-tallet. Diagnosen eksisterer fremdeles i det internasjonale klassifikasjonssystemet av sykdommer (ICD-10). Men den er mye mindre i bruk, og vil trolig snart forsvinne, sier Lillestøl.

Behandlingen

Behandlingen av nevrasteni ble gjort etter noen hovedprinsipper. Man skulle fjerne de utløsende årsakene: Ta pauser fra hverdagen, ha et bedre kosthold, fylle på med nervekraft.

En behandling som blant annet ble gjort på Rikshospitalet i Oslo, var elektroterapi:
- Dette er ikke elektrosjokk, men svakere. Det var ulike apparater i bruk, og noen pasienter mente dette hjalp, forteller Lillestøl.

- Dette var nok sett på som den mest elegante behandlingen, og det var stor interesse rundt elektroterapi. Men det var ikke den mest utbredte. Man forsøkte å behandle med mosjon, bad og kosthold. Lange opphold ved sanatorier og kurbad var også vanlig, sier Lillestøl.

Noen leger mente mageproblemer var årsaken til plagene og man ga kosttilskudd som jern og tran. Noen la også vekt på psykoterapi - men det kom først seint i perioden.

- En sentralt spørsmål var: skal man hvile eller skal man være fysisk aktiv? Dette synes jeg er interessant, det er slående paralleller til dagens debatt. Og det var en forståelse for at nevrasteni opptrådte forskjellig fra person til person, og at behandlingen måtte tilpasses den enkelte, sier Lillestøl.

- Hva kan vi lære av datidens behandling?

- Det er vanskelig å si om behandlingen hjalp eller ikke. Elektroterapi blir jo for eksempel ikke brukt på denne måten lenger, og det er kanskje like greit? Men noen av prinsippene står jo seg fremdeles i medisinen: Det å leve etter sunne leveregler med fokus på riktig kosthold, mosjon og regelmessighet, for eksempel. Men vi vet jo ikke så mye om pasientene faktisk ble bedre.

Lillestøl synes det er svært interessant at man diskuterte de samme tingene da som nå.

Utmattelsessykdom og likhetstrekk

- Ble nevrasteni sett på som en kvinnesykdom?

- I enkelte land ble det sett på som en kvinnesykdom, men det ser ut til at det var kulturelle forskjeller. Det var også mange menn som fikk diagnosen. Blant annet var det en lege fra Grefsen bad i Oslo som nesten bare brukte diagnosen nevrasteni på menn. Mens andre mente det kunne ramme begge kjønn. Hysteridiagnosen, derimot, var det mange flere kvinner som fikk, forklarer Lillestøl.

Hun sier at vi i dag har mange forskjellige diagnoser på datidens nevrasteni.

- Hadde vi hentet pasienter med nevrasteni med tidsmaskin, ville de trolig fått mange forskjellige diagnoser i dag: ME, stoffskiftesykdom, revmatisk sykdom, irritabel tarm syndrom, angst, depresjon, og sikkert mange andre.

Spesielt tror hun en undergruppe av nevrastenikere ville fått diagnosen ME.

- Leser vi sykdomsbeskrivelsene fra gammelt av, handler det om utmattelse og nedsatt arbeidsevne. Det er også interessant at infeksjoner blir regnet som årsaksforklaring både for nevrasteni og dagens ME. Dette er underkommunisert, mener Lillestøl.

- De norske legene tok tilstanden nevrasteni alvorlig. De fant som regel ikke noe galt ved kroppslige undersøkelser, men de avfeide likevel ikke sykdommen. De var inne på de samme tankebanene rundt tilstanden som det vi tenker om både ME og andre aktuelle diagnoser i dag. Vi har noe å lære av datidens åpenhet, sier hun.

- Kanskje har utmattelsessykdommer eksistert hele tiden, ikke minst derfor må vi ta dette alvorlig. Det er også viktig å lære av historien.