Ny behandling mot schistosomiasis

Schistosomiasis, også kjent som bilharzia, er en av de mest utbredte parasittiske sykdommene i verden og er et folkehelseproblem som også innebærer store økonomiske kostnader¹. Det er en sykdom som rammer fattige folk, og som er utbredt i tropiske og subtropiske områder hvor store deler av befolkningen ikke har tilgang til rent vann. Flatorm overfører sykdommen, og mennesker blir smittet med parasitten ved kontakt med ferskvann, for eksempel mens de jobber, svømmer, fisker eller vasker klærne. De små larvene trenger gjennom menneskelig hud, vandrer inn i blodårene og angriper indre organer. Infeksjonsraten er spesielt høy blant barn

Schistosomiasis er et betydelig globalt problem. WHO har klassifisert sykdommen som en neglisjert tropesykdom². Den innebærer helserisiko i form av underernæring, anemi, hemmet vekst og kognitiv svikt, og den kan i alvorlige tilfeller føre til kronisk organskade eller død.

Frem til nå har en behandling skreddersydd for barn i førskolealder ikke vært tilgjengelig, noe som setter millioner av førskolebarn i fare. Ifølge WHOs retningslinjer for kontroll og eliminering av schistosomiasis, bør barn i alderen to år og eldre inkluderes i den forebyggende behandlingen mot schistosomiasis.

Et konsortium står bak utviklingen av arprazikvantel, en ny behandling mot schistosomiasis spesialutviklet for førskolebarn og som har mindre bivirkninger enn standardbehandlingen prazikvantel³. Den nye medisinen er en oppløselig tablett som er god på smak og som er lett å gi til førskolebarn. Den er også stabil i varme og fuktige klimaer. Legemidlet er nå for første gang gitt til førskolebarn i Uganda med godt resultat, noe som har gjort effektiv behandling av schistosomiasis for første gang mulig for denne aldersgruppen.

Etter Uganda vil introduksjonen av arprazikvantel nå bli utvidet til andre afrikanske land sør for Sahara, i første omgang Elfenbenskysten, Kenya, Tanzania og Senegal.

Behandling av barn i førskolealder er avgjørende for å redusere sykdomsbyrden for enkeltpersoner og for folkehelsen. Tidlig intervensjon forhindrer komplikasjoner, noe som antas å redusere behovet for kostbar medisinsk behandling senere i livet. Det forbedrer også utdanningsresultater og langsiktig produktivitet, og er potensielt kostnadsbesparende.