Overdiagnostiseres ADHD?

Deres artikkel er publisert i The British Journal of Psychiatry¹.

"Nå til dags har alle ADHD!" Denne uttalelsen har blitt stadig vanligere, ikke bare i allmennheten, men også blant fagfolk. Men er det bevis på at ADHD er overdiagnostisert? Å svare på dette spørsmålet virker spesielt betimelig, gitt den pågående debatten i Norge, Storbritannia og internasjonalt om potensiell overdiagnostisering og overmedisinalisering av individer henvist til ADHD-vurdering.

I denne artikkelen skriver forfatterne at grundig vurdert er prevalensen av ADHD hos barn/ungdom estimert til 5 prosent². Etter deres mening er det ingen bevis for at ADHD er overdiagnostisert i Storbritannia. Faktisk peker tilgjengelige data på underdiagnostisering. Noen tilfeller kan være feildiagnostisert på grunn av lav kvalitet på vurderingen, dårlig overholdelse av nasjonale retningslinjer eller irrelevante differensialdiagnoser.

Til tross for fraværet av biomarkører, har feltforsøk vist at når vurderere ble riktig opplært til å diagnostisere ADHD i henhold til standardiserte kriterier, var påliteligheten til ADHD-diagnosen blant de høyeste av lidelsene inkludert i DSM-5³.

Det er klare bevis på at ADHD-symptomer er fordelt langs et kontinuum – lik mange fysiologiske egenskaper - noen har få, andre har flere symptomer. For å stille diagnosen ADHD krever både DSM-5 og ICD-11 at symptomene må forårsake utfordringer for personens funksjon. Her påpeker forfatterne at det er behov for bedre opplæring av helsepersonell som skal vurdere symptombildet.

Ifølge forfatterne er hovedproblemet at britiske kliniske tjenester ikke kan gi tilstrekkelig støtte til personer med ADHD som trenger hjelp. Det er en risiko for at narrativet som hevder «ADHD er overdiagnostisert», kan brukes til å nekte personer med riktig diagnostisert ADHD omsorgen de fortjener.