Frostskader

Hva er frostskader?

Frostskader oppstår når vev i kroppen utsettes for temperaturer under frysepunktet over lengre tid. Kroppens naturlige reaksjon på kulde er å trekke blodet vekk fra huden for å holde på varmen rundt livsviktige organer. Denne sammentrekningen av blodårene, kalt vasokonstriksjon, reduserer blodtilførselen til armer, ben, nese og ører. Hvis denne tilstanden vedvarer, kan selve vevet fryse, og det dannes iskrystaller i og mellom cellene. Dette kan skade og ødelegge cellene, og i alvorlige tilfeller føre til permanent vevsdød (nekrose).

Frostskader oppstår ofte i forbindelse med vintersportsaktiviteter, fjellklatring, paragliding i store høyder, kite skiing og industriell eksponering for kjølende stoffer. Vind og fuktighet øker risikoen for frostskader betydelig. Personer som er påvirket av rusmidler er også spesielt utsatt. Alkohol utvider de ytre blodårene, noe som øker kroppens varmetap og forverrer tilstanden

Frostskader rammer oftest menn.  Skader på føtter eller hender utgjør 90 prosent av alle frostskader. Deretter følger ører, nese, kinn og penis. 

Animasjon av frostbitt

Ulike grader av frostskader

Lokale frostskader deles tradisjonelt inn i fire grader basert på hvor dypt skaden går, omtrent som brannskader. 1. og 2. grad er overflatiske skader. 3. og 4. grad er dype frostskader som ikke bare rammer huden.

• Første grad: Overflatisk hudskade
  • Nummenhet, hvitt område med omgivende rød hud
• Andre grad: Noe dypere hudskade
  • Blemmedannelse, blankt eller melkelignende innhold. Blemmene er omgitt av hevelse og rød hud
• Tredje grad: Underhudsskade
  • Blodfylte blemmer, som utvikles til en hard, svart skorpe etter omlag to uker
• Fjerde grad: Muskel-, sene- og beinskade
  • Vevsdød (nekrose) og vevstap

En frostskade utvikler seg over flere stadier. Når kun hudoverflaten er frossen, foreligger frostbitt som regnes som en førstegrads skade. Frostbitt begynner med kløe og smerter. Hudoverflaten blir så hvit fordi den mister sin blodforsyning. Til slutt taper huden sin følesans, og den føles nummen. Førstegrads frostbitt gir ingen varig skade fordi bare overflatelaget av huden er rammet. Men langvarig økt følsomhet for kulde kan oppstå selv etter førstegrads frostbitt.

Hvis forfrysingen fortsetter, vil huden etter hvert bli frossen og hard - dette kalles andregrads skade. Dypere hudlag er enda ikke rammet, og huden er fortsatt bevegelig i forhold til underliggende vev. Denne typen skade gir blemmer en dag eller to etter forfrysningen. Blemmene kan bli harde og svarte. Heldigvis ser hudskadene verre ut enn de er. De fleste andregrads frostskader tilheler i løpet av tre til fire uker. Det angrepne området kan for alltid bli ekstra følsomt for varme og kulde. Dersom det danner seg blemmer, bør du søke lege.

Fortsetter forfrysningen ytterligere, oppstår dyp frostskade - tredje- eller fjerdegrads forfrysning. Når det skjer, vil muskler, sener, blodårer og nerver i den frostskadete kroppsdelen (armen eller beinet) være frosset. Det frosne området vil da være hardt, føles treaktig og man kjenner at huden ikke lenger er bevegelig i forhold til underlaget. Det involverte området er blåfiolett med blemmer, vanligvis er disse blemmene fylt med blod. Ved en slik alvorlig form for frostskade er det fare for at man kan miste fingre og tær. Det kan ta uker eller måneder før omfanget av skaden er klart - hva som er levedyktig vev og hva som er dødt. Av denne grunn er legene tilbakeholdne med å fjerne vev eller utføre operasjoner i områder med kuldeskader.

Diagnosen

1. grad

• Huden er hvit inntil opptiningen
• Forbigående svie, brenning og nedsatt følesans i 12 til 24 timer etter skaden
• Det forfrosne hudpartiet kan beveges i forhold til underlaget
• Rød hud med moderat hevelse etter opptining
• Ingen blemmer eller vevsdød

2. grad

• Følelsesløshet og lokale sirkulatoriske forstyrrelser 24 til 48 timer etter skaden
• Det forfrosne hudpartiet kan beveges i forhold til underlaget
• Rød hud og kraftig hevelse etter opptining, hvit hud før opptining
• Små eller større blemmer, vanligvis med klar væske

3. grad

• Ingen følelse i det frosne hudområdet, senere oppstår verkende, brennende smerte
• Det forfrosne hudpartiet kan ikke beveges i forhold til underlaget
• Blemmer med blodig innhold
• Døde hudparti

4. grad

• Dyp, verkende smerte
• Det forfrosne hudpartiet kan ikke beveges i forhold til underlaget
• Det er lite hevelse
• De første dagene er det skadete området fuktig, dyp rødt eller blåfarget. Senere blir de forfrosne partiene tørre, sorte og innskrumpede

Behandling

Målet med behandlingen er å gjenopprette mest mulig normal temperatur og blodgjennomstrømning i det frostskadete området. Overflatisk frostskade kan varmes opp på stedet med hud-mot-hud kontakt. Alvorlig/dyp frostskade må henvises til sykehus for behandling.

På sykehus vil behandlingen fokusere på korrekt oppvarming, smertelindring og sårstell. Smertene under oppvarming kan være intense, og det er ofte nødvendig med sterke smertestillende medisiner. Ibuprofen tabletter brukes gjerne for å redusere vevsreaksjonen. Ved alvorlige, dype frostskader kan sykehuset gi spesialisert behandling for å bedre blodsirkulasjonen, for eksempel medikamenter som løser opp blodpropper (trombolyse) eller som utvider blodårene (iloprost). Slik behandling kan redusere omfanget av skaden og minske risikoen for amputasjon.

Antibiotikabehandling anbefales først og fremst når det foreligger infeksjonstegn eller når hudbarrieren er brutt før oppvarming. Stivkrampevaksine anbefales hos pasienter som ikke er fullvaksinerte eller som ikke har fått påfyll (boosterdose) de siste 10 årene.

Førstehjelp

Riktig førstehjelp er avgjørende for resultatet:

• Kom i hus eller le: Få personen ut av kulden og vinden
• Fjern våte klær: Bytt ut våte og trange klær med tørre og løse plagg
• Varm, søt drikke: Gi personen varm og sukkerholdig drikke hvis vedkommende er våken og klar. Unngå alkohol
• Hev skadd område: Løft den frostskadde kroppsdelen for å redusere hevelse. Pakk den løst inn i noe tørt og rent, og hold fingre og tær adskilt
• Beskytt huden: Ikke gni på frostskadet hud, verken med snø eller hender. Dette kan forårsake mer skade
• Ved alvorlig nedkjøling og bevisstløshet må sirkulasjon og pust hos vedkommende overvåkes

Hurtig oppvarming av det skadde området er viktig. Det er klar sammenheng mellom varigheten av frostpåvirkningen av vevet og graden av vevsskade. Tining av frostskadet vev skal likevel IKKE gjøres dersom:

• Pasienten er avhengig av å kunne gå for å nå til varmestue eller sykestue
• Fullstendig oppvarming ikke kan gjennomføres. Opptining og ny forfrysning gir større risiko for alvorlig skade
• Hvis god smertelindring ikke er tilgjengelig

Oppvarming av frostskader

Dyp/alvorlig frostskade: Det gunstigste er hurtig oppvarming i rent vann som holder en temperatur på 37 til 40°C. Vannet bør være i lett bevegelse for å unngå temperaturgradienter. Opptiningen tar vanligvis 10-30 minutter, men bør fortsettes i minst 30 minutter hos alle. Det frostskadede området vil da være mykt, tøyelig og rødt. OBS! Det må forventes sterk smerte ved oppvarming, smertestillende må derfor som regel gis i sprøyteform.

Ved lett/overflatisk skade: Oppvarming mot egen/andres hud er ofte tilstrekkelig. Skadet kroppsdel bør holdes høyt de første timene etter skaden for å unngå eller redusere hevelse.

Det er stor risiko for å gjøre mer skade enn gagn hvis en varmer opp frostskaden feil. Unngå:

• Vann varmere enn 40°C vil kunne gi mer smerter i oppvarmingsprosessen
• Vann varmere enn 50°C vil kunne gi en tilleggs-skade og forverre prognosen
• Oppvarming med varm, tørr luft som fra bål eller hårtørkere tørker ut skadeområdet i tillegg til at det er vanskelig å vurdere temperaturen
• Å gni snø på det skadde området forverrer tilstanden og må ikke gjøres

Senere behandling

Etter opptining av en overflatisk frostskade er huden ekstra sårbar for nye forfrysninger. Det er derfor ekstra nøye med beskyttende tiltak lokalt, og unngå fall av kroppstemperatur.

Etter opptining av dyp forfrysning i sykehus, er det vanlig å gjenta behandling i varmebad 2 ganger daglig i ytterligere noen dager. Sår må stelles og holdes rene for å unngå infeksjoner.  Lege eller annet helsepersonell vil som regel fjerne blemmer og smøre på Aloe Vera salve/gel. Aloe Vera salve/gel har vist seg å ha en gunstig effekt ved å redusere betennelsesreaksjonen og bidra til å redusere vevstap.

Kirurgisk behandling

Ved alvorlige skader kan det bli nødvendig å fjerne dødt vev kirurgisk, eller i verste fall amputere. Legene venter vanligvis 3–6 uker etter skaden for å være helt sikre på hvor grensen mellom levende og dødt vev går. Ved å vente unngår man å fjerne vev som kunne ha leget seg selv. Hvis det oppstår en alvorlig infeksjon, kan det bli nødvendig å operere tidligere.

Forebyggende behandling

Beskytt deg mot kulde. Ved tegn på nedkjøling eller frostskader bør pasienten fraktes inn i varmen så raskt som mulig. Flere lag luftige og romslige klær isolerer godt, de ytterste plaggene bør være vindtette. Fysisk aktivitet på et slikt nivå at kroppstemperaturen holdes oppe, er gunstig, samtidig som fuktighet fra svetting unngås. Vått tøy bør skiftes da dette gir fordampning og økt varmetap. Kontakt med kalde gjenstander må unngås. Unngå alkohol fordi det øker varmetapet.

Unngå nedsatt blodsirkulasjon. Unngå avklemming av blodsirkulasjonen som følge av hardt snørete sko, stramme klær eller bandasjer. God væsketilførsel er viktig, varme væsker anbefales. Medikamenter som får blodårene ytterst i armer og ben til å trekke seg sammen, bør unngås. Av samme grunn bør røyking unngås.

Vær på vakt overfor tidlige symptomer på frostskader. Foreta hyppige og regelmessige undersøkelser av utsatte hudpartier. Ikke godta vedvarende nummenhet i huden. Varm opp huden med én gang dersom kuldesmerten forsvinner.

Prognose

Prognosen avhenger av hvor dyp skaden er. Første- og andregrads skader gror vanligvis helt fint, men kan etterlate en varig økt følsomhet for kulde. Tredje- og fjerdegrads skader fører ofte til varig vevsskade, funksjonstap og i noen tilfeller amputasjon.

Selv etter at sårene har grodd, opplever mange langvarige plager. De vanligste er langvarige smerter, vedvarende kuldeoverømfintlighet, stikking og prikking i huden, og økt svettetendens (hyperhidrose) i det tidligere skadde området.

Barn har en relativt større kroppsoverflate i forhold til vekt og har større risiko for forfrysninger enn voksne.