Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Varmeproduksjon og temperaturregulering

Funksjoner

NHI.no

Temperaturen i de dypere vevslagene i kroppen - kjernetemperaturen - holdes meget konstant innenfor +/- 0,6

C dag ut og dag inn, med unntak av når vi har feber. Selv om vi utsettes for sterk kulde eller sterk varme, så vil kjernetemperaturen holdes nesten konstant på mellom 36,0 og 37,5

C. Måten kroppen regulerer temperaturen på er kompleks.

I motsetning til kjernetemperaturen så stiger og faller hudtemperaturen med temperaturen til omgivelsene.

Kroppstemperaturen øker under fysiske anstrengelser, og den påvirkes til en viss grad av temperaturen til omgivelsene. Kroppens temperaturkontroll er ikke perfekt. Når kroppen produserer overskuddsvarme ved tunge fysiske anstrengelser, kan temperaturen forbigående øke til opptil 40

C. Motsatt, når kroppen utsettes for ekstrem kulde, kan temperaturen falle til verdier under 36

Når produksjonen av varme i kroppen overgår kroppens evne til å kvitte seg med overskuddsvarmen, så bygger det seg opp varme i kroppen, og kroppstemperaturen stiger. Motsatt, når varmetapet er større, så synker både kroppsvarmen og kroppstemperaturen.

Normal kroppstemperatur

Metabolisme, stoffskifte, er en fellesbetegnelse for de forskjellige kjemiske prosessene i en levende organisme der tilførte eller selvproduserte stoffer brytes ned til enklere forbindelser (katabolisme), og nye, komplekse molekyler bygges opp (anabolisme). Nedbrytningen frigjør energi som cellene trenger for å utføre sine funksjoner. Varmeproduksjon er i hovedsak et biprodukt av kroppens metabolisme. Intensiteten i kroppens metabolisme, hvor raskt kroppen omsetter næringsstoffer, avhenger av en rekke faktorer, men de viktigste er:

Den basale metabolismen i alle kroppens celler. Hver celle i kroppen fungerer som en liten kjemisk fabrikk som produserer energi for å kunne drive alle cellenes funksjoner. En vesentlig del av energien som skapes, er varme. Den kjemiske omsettingen i cellen kan variere fra lav til høy, dermed vil også varmeproduksjonen i den enkelte celle variere fra lav til høy. Det virker som en trinnløs termostat som kan være stilt fra lavt til høyt. En høy metabolisme produserer mye energi og varme. En lav metabolisme lager lite energi og varme.

Muskelaktivitet. Høy muskelaktivitet øker produksjonen av varme.

Hormoners påvirkning av cellene. Økt utskilling av hormonet tyroksin fra skjoldkjertelen øker metabolismen. Det samme gjør i mindre grad veksthormon og testosteron.

Ekstra metabolisme oppstår også ved økt utskillelse av stresshormonene adrenalin og noradrenalin, samt økt aktivitet i det som kalles det sympatiske nervesystemet.

Metabolismen øker også under og etter måltid som følge av kroppens anstrengelser for å ta opp og lagre næring fra maten vi spiser.

Varmeproduksjon

Det meste av varmen som kroppen produserer, skapes i indre organer som lever, hjerne og hjerte, samt i skjelettmuskulaturen under anstrengelser. Denne varmen overføres fra de dypere organene og vevene til huden, der varmen tapes til luften og andre omgivelser. Derfor bestemmes varmetapet nesten utelukkende av to faktorer:

Hvor raskt varmen kan føres fra der den blir produsert i kroppens indre, til huden.

Hvor raskt varmen kan overføres fra huden til omgivelsene.

Varmetap

Huden, underhuden og særlig fettet i underhuden fungerer som kroppens isolasjonssystem. Fettet er særlig viktig fordi det leder varmen bare en tredjedel så lett som annet vev. Denne isolasjonen under huden er avgjørende for å opprettholde en normal indre kjernetemperatur.

Kroppens isolasjonssystem

Små blodårer danner et tett nettverk under hudoverflaten. Særlig på de mest eksponerte delene av kroppen - hender, føtter, ører - er dette nettverket særlig tett. Mengden blod som strømmer til huden, kan variere fra nesten null til å utgjøre 30 prosent av alt blodet som pumpes ut fra hjertet. Ved høy transport av blod til huden kan betydelige mengder varme ledes fra kroppens indre til huden og avgis til omgivelsene. Motsatt, ved å begrense blodstrømmen til huden, kan varmetapet reduseres.

Varmeledningen til huden via blodet kan kontrolleres gjennom graden av sammentrekning (vasokonstriksjon) av de små blodårene (arterioler og arteriovenøse anastomoser) som fører blodet ut til huden. Graden av vasokonstriksjon styres nesten i sin helhet av det sympatiske nervesystemet basert på endringer i kroppens kjernetemperatur og endringer i omgivelsenes temperatur.

Blodstrømmen til huden

Varmetapet gjennom huden skjer ved stråling, varmeledning og fordampning.

Hos en naken person som sitter inne i et rom med normal romtemperatur, skjer omtrent 60 prosent av varmetapet ved stråling. Tap av varme ved stråling skjer i form av infrarøde varmestråler, en type elektromagnetiske bølger. Motsatt kan kroppen motta varme fra omgivelsene i form av infrarøde stråler dersom kroppen er kaldere.

Tap av varme fra kroppen skjer også i form av varmeledning fra huden til gjenstander vi har direkte kontakt med, for eksempel en stol, men først og fremst til luften. Dette varmetapet utgjør ca. 15 prosent av det totale under normale forhold. Når kroppen utsettes for vind, vil luftlaget nærmest huden bli raskere erstattet av ny luft, noe som øker varmetapet.

Når vann fordamper fra kroppens overflate, tapes 0,6 kcal varme for hvert gram vann som fordamper. Selv når vi ikke svetter, fordamper mellom 600 og 700 milliliter vann fra huden og lungene hver dag. Dette fører til et vedvarende varmetap som ikke lar seg regulere. Når vi svetter derimot, er det kroppens mekanismer for temperaturregulering som bestemmer hvor mye varme som skal tapes gjennom å svette. Imidlertid, hvis omgivelsenes temperatur er høyere enn kroppstemperaturen, vil det føre til at den indre kroppstemperaturen stiger, noe som øker risikoen for heteslag.

Varmetap gjennom huden

Kroppstemperaturen reguleres nesten i sin helhet av feedback-systemer formidlet gjennom nervesystemet. Disse styres av temperaturregulerende sentre som vi finner i hypothalamus i hjernen. For at disse feedbackmekanismene skal fungere, må det finnes temperatursensorer som fastslår om kroppstemperaturen er for høy eller for lav. I hypothalamus finnes både varmesensitive og kuldesensitive nerveendinger. Disse nervene antas å fungere som kroppens temperatursensorer. De varmesensitive nervecellene sender ut signaler hvis kroppstemperaturen blir for høy, og de kuldesensitive nervecellene varsler nå temperaturen blir for lav.

Det finnes temperatursensorer også i andre deler av kroppen, særlig i huden. Disse registerer først og fremst fall i temperaturen.

Varmeproduksjon og temperaturregulering: Kroppens isolasjonssystem