Type 2 inflammasjon

Hva er inflammasjon?

Inflammasjon betyr betennelse og må skilles fra infeksjon. Mens en infeksjon skyldes en invasjon av bakterier, virus eller andre levende organismer, så kan en inflammasjon oppstå uten at det foreligger en inntrengning av mikrober. Inflammasjon er betegnelsen på kroppens kamp mot ting som kan skade den, som infeksjoner, skader, giftstoffer, autoimmune sykdommer - og der betennelsesreaksjonen er kroppens forsøk på å kurere seg selv.

Når noe skader cellene dine, frigjør kroppen kjemiske stoffer som utløser en reaksjon fra immunsystemet ditt. Denne reaksjonen frigjør antistoffer og proteiner, samt at det øker blodstrømmen til det skadete området. Ved akutt inflammasjon, som ved en forkjølelse eller en kneskade, varer denne prosessen noen få timer eller dager. Ved kronisk inflammasjon vedvarer denne reaksjonen, og kroppen forblir i en konstant alarmtilstand. Over tid vil en kronisk inflammasjon ha en negativ innvirkning på vev og organer.

Typiske symptomer på akutt inflammasjon er rødhet, smerter, hevelse og nedsatt funksjon i det angrepne vevet eller organet. Symptomene på kronisk inflammasjon er mer diffuse og kan være slitenhet, smerter, depresjon eller angst, vekttap eller vektøkning, løs mage eller forstoppelse, vedvarende infeksjoner. Disse symptomene kan variere fra milde til kraftige, og de kan vare i flere måneder eller år.

Hva er type 2 inflammasjon?

Type 2 inflammasjon er en spesifikk type immunreaksjon som er karakterisert ved høye nivåer av immunglobulin E (IgE) og eosinofile hvite blodceller. Den kan ha positive effekter som å eliminere en parasittinfeksjon, men den kan også ha ugunstige effekter.

Immunsystemet består av ulike komponenter som eliminerer og hindrer inflammasjon og/eller infeksjon på ulike måter. En av disse komponentene er T-cellene, som er en type hvite blodceller i gruppen lymfocytter, og som er ansvarlige for den cellulære immuniteten. T-cellene blir aktivert av andre typer immunceller som gjenkjenner spesifikke sykdomsfremkallende stoffer (patogener). Når det skjer, vil noen av T-cellene videreutvikle seg og bli til mer spesialiserte celler som vi kaller T-hjelperceller. Det kan dannes to ulike T-hjelperceller: T-hjelperceller 1 (Th1) og T-hjelperceller 2 (Th2).

Disse T-hjelpercellene spiller en nøkkelrolle i koordineringen av immunreaksjonene. Det gjør de gjennom å frigjøre spesifikke signalmolekyler, såkalte cytokiner. Disse cytokinene påvirker aktiviteten til en rekke andre celler i immunsystemet slik at det oppstår en immunreaksjon. Th1 og Th2 stimulerer til frigjøring av litt forskjellige cytokiner. Mens Th1 cytokiner særlig stimulerer fagocyttaktivitet (hvite blodceller som "spiser" mikrober), så stimulerer Th2 cytokiner særlig til økt utskillelse av antistoffer og økt forekomst av eosinofile celler.

Interleukiner (IL) er cytokiner som formidler meldinger mellom celler. Disse signalmolekylene er særlig viktige for å stimulere immunreaksjoner som inflammasjon. Det skilles mellom ulike interleukiner som har forskjellige oppgaver. Mer enn 50 ulike interleukiner er oppdaget, og de betegnes interleukin 1, 2, 3 (IL-1, IL-2, IL-3) og så videre

Ut fra signalene og aktiveringen fra andre immunceller kan T-hjelpercellene sette i gang en av to ulike immunreaksjoner: Type 1 inflammasjon er særlig rettet mot å angripe virus og bakterier, mens type 2 inflammasjon er bedre til eliminere visse typer parasitter, for eksempel ormesykdommer. Type 2 inflammasjon er også forbundet med allergi og astma.

Ved type 2 inflammasjon vil T-hjelpecellene bidra til at cytokiner som IL-4, IL-5, IL-9 og IL-13 frigjøres. IL-4 og IL-13 stimulerer produksjonen av IgE-antistoffer. IL-5 stimulerer produksjonen av eosinofile celler i beinmargen, mens IL-9 stimulerer produksjonen av mastceller som er viktige i immunreaksjonen. Type 2 inflammasjon er således karakterisert ved økt tilstrømning av eosinofile og basofile hvite blodceller (mastceller), samt at det fører til at mastcellene tømmer ut signalstoffer.

Alle Th2-cytokinene er viktige komponenter i inflammasjonsreaksjonen og fører til at det skilles ut slim, sørger for at vevet sveller ut, får glatte muskelceller til å trekke seg sammen og frigjør partikler som kan ødelegge en parasitt. Ved en aktiv infeksjon kan alle disse reaksjonene hjelpe kroppen din til å bli kvitt parasitten som har invadert deg.

Unormal type 2 inflammasjon

Noen ganger kan immunreaksjonen ved type 2 inflammasjon skyte over målet og bli dårlig regulert. Det innebærer at for mange T-celler blir aktiverte, og de kan bli aktiverte for lenge, noe som kan forårsake langvarige endringer i immunreaksjonen, som i sin tur kan føre til kraftig inflammasjon. Når kaskaden med T-celle reaksjoner blir forstyrret på denne måten, brukes ofte betegnelsen type 2 inflammasjon.

Noen ganger kan denne inflammasjonsreaksjonen aktiveres av ting som ikke er infeksiøse. Inflammasjonen blir utløst uten at det er noe å bekjempe. Hvis immunsystemet på denne måten blir hypersensitivt, kan det utløse kraftig type 2 inflammasjon mot ting som pollen, dyrehår, støv og visse typer mat. Det utløses en allergisk reaksjon som følge av hyperaktivering av type 2 systemet.

Sykdommer som kan skyldes type 2 inflammasjon

Type 2 inflammasjon kan spille en viktig rolle ved flere sykdommer. Det gjelder blant annet allergiske sykdommer som atopisk eksem, astma, allergiske neseplager, kronisk elveblest, allergisjokk.

Type 2 inflammasjon lar seg dempe med kortisonmedisin, men ulempen er alle bivirkningene kortison har. Derfor har oppdagelsen av mer spesifikke hemmere at type 2 inflammasjon over de senere årene gitt håp om minst like god effekt, men med færre bivirkninger. Dog har man erfart at disse nye medisinene har mer avgrensede effekter og derfor ofte brukes som tillegg til annen behandling.

Astma

Det antas at hos 70 til 80 prosent av de med astma, er type 2 inflammasjon en sentral årsaksfaktor - og særlig ved alvorlig astma. Mens astma med type 2 inflammasjon er karakterisert ved høye antistofftiter og eosinofili, er ikke-type 2 inflammasjon karakterisert ved økt antall nøytrofile hvite blodceller.

Tidligere ble astma ansett som en sykdom karakterisert ved inflammasjon i luftveiene, episoder med trange luftveier og overfølsomme bronkier. I dag anses astma som en mangeartet sykdom når det gjelder årsaker, utløsende faktorer, sykdomsbilde og respons på behandling. I vevet foreligger det store mengder IgE og eosinofile celler forenlig med en type 2 inflammasjonsprosess, samt økte mengder type 2 cytokiner ((IL-4, IL-5 og IL-13). Denne situasjonen fører til at pasienten reagerer lettere på luftveisirritanter, og det kan oppstå et astmaanfall. Pasienter med alvorlig astma har ofte høyere nivå av type 2 inflammasjon i luftveiene, og ved reduksjon av denne vil de kunne få bedre symptomkontroll.

Atopisk eksem

Også ved atopisk eksem foreligger ofte type 2 inflammasjon med høye nivåer av IL-4, IL-13, IL-25 og IL-33. Det er vist at atopisk eksem blir markant bedre når tilstanden behandles med biologiske medisiner som blokkerer ett eller flere av interleukinene. Men ikke alle med atopisk eksem reagerer like positivt på disse legemidlene.

Nesepolypper

Ved uttalt og alvorlig kronisk rhinosinusitt med nesepolypper (CRSwNP) må mange opereres, ofte flere ganger. Også denne tilstanden er karakterisert ved type 2 inflammasjon der særlig cytokinene IL-4, IL-5 og IL-13 er sentrale. Behandling med monoklonalt antistoff som hemmer signalene fra de to cytokinene, har vist seg effektivt ved denne tilstanden.

Andre tilstander

Også ved allergisjokk (anafylaksi) medvirker type 2 inflammasjon.

Overdreven type 2 inflammasjon synes også å spille en viktig rolle ved noen autoimmune sykdommer. Likevel tror ekspertene at ved autoimmune sykdommer så er både type 1 og type 2 inflammasjon en del av problemet.

Behandling av type 2 inflammasjon

Det er utviklet terapier som rettes mot ulike deler av type 2 inflammasjonssystemet. De blokkerer immunsignalene fra molekylene som utløser immunreaksjonen. Foreløpig er dette legemidler som brukes i tillegg til annen behandling hos pasienter som ikke reagerer tilfredsstillende på vanlig behandling. Dette er biologiske medisiner, ofte monoklonale antistoffer, som særlig blokkerer spesifikke interleukiner.

Det foregår en betydelig forskning på dette området der nye biologiske legemidler prøves ut mot ulike sykdommer.