Hudplukkingslidelse

Hudplukkingslidelse er en psykisk lidelse som typisk starter i tenårene, men det kan også starte senere i livet eller i barndommen. Til tross for gjentatte forsøk på å slutte med hudplukkingen, klarer man det ikke. Ifølge en artikkel om tilstanden som ble publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2021¹ er tilstanden vanlig, men underkjent. 

Det er få gode studier om forekomsten i befolkningen. Den studien som har best metode, har funnet at 1,4 prosent rammes av hudplukkingslidelse i løpet av livet². Men i utvalg der man kun har sett på studenter, er forekomsten langt høyere.

- Å pille på sårskorper eller klemme på kviser er ikke uvanlig. De fleste som gjør det, har ikke en psykisk lidelse. Men for noen kan det medføre betydelige problemer, forklarer Benjamin Hummelen. Han er psykiater og prosjektleder for Det norske trikotillomani- og hudplukkingsprosjektet. Disse to lidelsene hører inn under det som kalles kroppsfokuserte, repeterende atferdslidelser.

- Ulike studier viser at det er et overlapp på 10 til 40 prosent på hudplukkingslidelse og hårnappingslidelse, sier Hummelen.

Som ved alle psykiske lidelser oppstår hudplukkingslidelse på bakgrunn av et samspill mellom arvelige risikofaktorer og miljøfaktorer. Personer med hudplukkingslidelse har ofte et familiemedlem med hudplukkingslidelse eller hårnappingslidelse. Medvirkende faktorer kan være negative barndomsopplevelser, en stressende livssituasjon eller andre psykiske lidelser. De vanligste samtidige sykdommene er ADHD, depresjon, angst, tvangslidelse og posttraumatisk stresslidelse.

Kan begynne med et sår

- De klorer, klemmer eller plukker på huden slik at de får sår og stygge arr. Om det blir ille, trenger man hjelp, sier Hummelen.

Det kan starte med at man har et sår på foten som man begynner å plukke på. Man får sårskorper som man pirker bort, slik at såret blir større og man kan få infeksjon i såret og arrvev.

- Man kan pirke overalt på kroppen, men det er verst når det er i ansiktet for det er så synlig, sier Hummelen.

Plukkingen kan utløses av en rekke ulike triggere. Disse inkluderer stress, kjedsomhet eller rett og slett at man gransker seg selv i et speil. Kanskje finner man ujevnheter i huden, men mange plukker også på helt frisk hud.

Et eksempel på hvordan dette kan arte seg, er såkalt "pickers acne". Denne betegnelsen brukes ofte av hudleger, men er det samme som hudplukkingslidelse.

"Picker's acne"

Når de som har denne tilstanden blir undersøkt, har de ingen aktive kviser, kun kloremerker, sår og arr. Alle de betente områdene og hudormene har blitt fjernet ved at de har blitt plukket og klemt på.

"Picker`s acne" er ganske vanlig. Vi vet at vi ikke skal gjøre det, men vi klarer ikke å la være. Små hudormer blir plukket, klemt og klort på, helt til de har blitt betente, hissige og noen ganger danner dype cyster i huden. De fleste som har tilstanden, sier at de føler en form for lettelse etter at de har fått klemt ut olje og puss, og de har en tro på at dette skal hjelpe - selv om det medfører motsatt effekt av det de ønsker.

Skam og dårlig selvfølelse

Andre hudsykdommer kan utløse hudplukking. Det kan for eksempel skje hos barn med eksem som klør seg mye. Når eksemet er behandlet, fortsetter barnet å klø, og da er det kløingen i seg selv som gir ubehag.

- Det kan bli et stort problem. Men for de som aldri har opplevd dette, kan det være vanskelig å forstå, sier Hummelen.

Hudplukkingen og det at man ikke klarer å slutte, fører ofte til skam, sosial angst og dårlig selvfølelse. Dette kan føre til depresjon og at man unngår sosiale aktiviteter, som igjen kan forverre hudplukkingen. Det kan være vanskelig å komme seg ut av denne onde sirkelen uten spesialisert behandling.

Fokusert og ubevisst hudplukking

Hudplukkingen kan være en aktivitet man er fokusert på, eller noe man ikke er helt klar over at man holder på med.

- Fokusert hudplukking gjøres for å dempe angst, stress, kjedsomhet og lignende, eller for å øke positive følelser. Der og da kan man føle lettelse, men siden kan det snu og føre til skam, selvbebreidelser og negative følelser. Ubevisst plukking foregår mens man holder på med andre aktiviteter - som å se på TV, kjøre bil eller lese. Det er ikke uvanlig at en periode med ubevisst napping går over til fokusert napping, sier Hummelen.

De fleste som har lidelsen, gjør begge deler, og begge deler kan føre til omfattende sårdannelse. Derfor er det viktig at behandlingen retter seg mot begge typer plukkingsatferd. Den ubevisste hudplukkingen må man lære seg å bli bevisst og så sørge for å gjøre noe annet. Selve trangen til å plukke på huden behandler man med kognitiv terapi.

Diagnose og behandlingstilbud

For å få hjelp fra den offentlige helsetjenesten kreves en diagnose. Diagnosen hudplukkingslidelse stilles dersom tilstanden fører til synlige hudskader, samt medfører ubehag eller svekkelse i daglig fungering.

Per i dag er Oslo universitetssykehus det eneste stedet i den offentlige helsetjenesten som tilbyr spesialisert behandling for hudplukkingslidelse.

- Men det er flere privatpraktiserende psykologer som har fått trening i behandlingen hos klinikere ved Oslo universitetssykehus. Med andre ord kan man få privat behandling, men det er dumt at ikke den offentlige helsetjenesten har et bedre tilbud, sier Hummelen.

En utfordring Hummelen peker på ved både hudplukkingslidelse og hårnappingslidelse, er at få ber om hjelp. Når personer som sliter med disse lidelsene ikke ber om hjelp, blir heller ikke hjelpetilbudet utvidet.

Viktig å bli møtt med empati og kunnskap

I artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening fra 2021, skriver forfatterne at helsearbeidere bør kjenne til hudplukkingslidelse og anerkjenne at det er en psykisk lidelse som har en betydelig innvirkning på livskvaliteten.

- Hudplukkingslidelse blir ofte enda mer misforstått enn hårplukkingslidelse. Man kan også tenke at - for eksempel plukking på kviser - er noe alle driver med. Noe som igjen kan føre til at lidelsen blir bagatellisert, sier Hummelen.

I tillegg kan det være utfordrende å skille hudplukking fra selvskading der målet ikke er å ta sitt eget liv. Forskjellen ligger i typen følelsesregulering som er involvert. Hudplukking brukes primært for å dempe lav-intensive følelser som kjedsomhet og hverdagsstress. Selvskading har ofte som formål å lindre sterke psykiske smerter. Begge tilstandene kan imidlertid føre til betydelige sår og arrdannelse.

- Det viktigste er at personer som har hudplukkingslidelse, blir møtt med empati og kunnskap. Det krever at man verken bagatelliserer tilstanden eller misforstår den som villet egenskade, sier han.

Akseptforsterket atferdsterapi

God psykiatrisk behandling vil fokusere på både hudplukkingslidelse og eventuelle andre psykiske lidelser. Men når hudplukkingslidelsen overskygger de andre lidelsene, bør den som er rammet, henvises til spesialisert behandling for hudplukkingslidelse.

Behandlingen som har vist best effekt så langt, er vaneendringstrening kombinert med kognitiv terapi. Enten dialektisk atferdsterapi eller akseptterapi ("Acceptance and Commitment Therapy - ACT - på engelsk). Det betyr ikke at annen behandling ikke har effekt, men det er lite forskning på andre behandlingsalternativer.

- Akseptforsterket atferdsterapi er det vi bruker mest. Pasienter kan selv kjøpe manualen ACT-forsterket atferdsterapi og ta den med til sin terapeut, dersom de ønsker privat hjelp, sier Hummelen.

Selv om manualen er skrevet for pasienter med hårnappingslidelse, fungerer den også godt for personer med hudplukkingslidelse. Til tross for at atferdsterapi er en strukturert og effektiv tilnærming, krever den høy terapeutisk kompetanse og kan være krevende å gjennomføre i klinisk praksis.

Atferdsterapien består av en kombinasjon av vaneendringstrening og stimuluskontrollteknikker. Det handler om at man gjør noe annet når trangen til å plukke eller klemme på huden kommer. Det kan være å putte hendene i lommen eller fikle med en dings. Dette skal gjøre det fysisk umulig å plukke på huden. I tillegg skal det være noe som er enkelt å gjøre i alle slags situasjoner, og som ikke blir lagt merke til av andre. Stimuluskontroll handler om å unngå situasjoner som utløser trangen til å plukke og klemme.

- Hvis du alltid klemmer på huden foran et speil på badet, så flytt speilet. 

Akseptterapi innebærer at man fortsatt kan oppleve en trang til å plukke, men lærer å motstå impulsen. Noen omtaler det som en form for mindfulnesstrening.

- Målet er å lære å tåle stress og andre negative følelser uten å ty til handlinger for å dempe dem, sier Hummelen.

Gruppeterapi er også nyttig. Å snakke med andre som gjennomgår det samme, kan være både motiverende og hjelpsomt.

Ny diagnose

Diagnosen er relativt ny.

Til tross for at tilstanden ble beskrevet allerede på 1800-tallet, ble diagnosen hudplukkingslidelse først introdusert i det internasjonale diagnosesystemet ICD-10 i 2017. I den oppdaterte versjonen, ICD-11, er hudplukkingslidelse klassifisert i underkapittelet "kroppsfokuserte repeterende atferdslidelser" i kapittelet "tvangsrelaterte lidelser.

- At det tok over 100 år før tilstanden ble anerkjent som en formell diagnose, har ført til at det finnes lite forskning av høy kvalitet på området. Derfor er det usikkert hvor mange som blir friske eller opplever bedring av behandlingen. Likevel viser de små studiene som er gjennomført, lovende resultater, sier Hummelen.