KvalitetssjekkÅrsak
Den vanlige oppfatningen er at stressende hendelser antas å påvirke utviklingen av fysisk sykdom gjennom å forårsake negative følelser som angst og depresjon, som i sin tur påvirker biologiske prosesser eller atferdsmønster som øker sykdomsrisikoen2. Å være utsatt for kronisk stress anses å være den sterkeste stressfaktoren, fordi det medfører langvarige eller permanente følelsesmessige (emosjonelle), psykologiske og atferdsmessige reaksjoner som påvirker sårbarheten for å få sykdom og som påvirker forløpet av sykdommen. Det gjelder stressfylte hendelser som varer ved, f.eks. å pleie en dement ektefelle, eller kortvarige situasjoner som stadig kommer tilbake og som oppleves overveldende etter at de er avsluttet, f.eks. seksuelt misbruk.
Atferdsendringer kan fungere som tilpasnings- eller mestringstiltak. De kan bestå i at man begynner å røyke eller røyker mer, nedsatt fysisk aktivitet og søvn, og dårligere etterlevelse av medisinske behandlingsregimer. Dette er viktige endringer som forsterker effekten av stress og øker sykdomsrisiko.
Hormonsystemer er særlig følsomme for psykologisk stress. Det gjelder i hjernen (den hypothalamiske-hypofysære-adrenokortikale akse, HPA) og i binyrene (adrenale medulla, SAM). Kortisol skilles ut ved økt HPA-aktivitet og regulerer en lang rekke prosesser i kroppen (fysiologiske prosesser). Katekolaminer, stresshormoner, frigjøres som en respons på SAM-aktivering og påvirker hjerte, blodårer, lunger, lever, skjelettmuskulatur og immunsystemet. Langvarig eller gjentatt aktivering av HPA- og SAM-systemene kan blande seg inn i kontrollen av andre fysiologiske systemer, noe som øker risikoen for fysiske og psykiatriske forstyrrelser.
Stress påvirker også reguleringen av immunologiske prosesser og betennelsesprosesser (inflammasjon), noe som i sin tur kan ha effekter på depresjon, infeksjon, autoimmune sykdommer, koronarsykdom og noen kreftsykdommer.
