Taushetsplikt, samarbeidende ikke-helsepersonell

Helsepersonelloven

Hovedregelen for helsepersonells taushetsplikt framgår av helsepersonelloven § 21 som lyder¹:

Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.

Dette betyr at all informasjon som helsepersonell får gjennom sitt arbeid er taushetsbelagt. Dette innebærer at helsepersonell i utgangspunktet ikke kan dele denne informasjonen med noen. Helsepersonelloven gir likevel en rekke unntak fra taushetsplikten, bl.a. ved samarbeid med andre helsepersonell, meldeplikt til barnevern og varslingsplikt til nødetater. I tillegg er det også flere bestemmelser som gir helsepersonellet rett til (men ikke plikt) å kunne videreformidle taushetsbelagt informasjon. Videre er det også viktig å huske at pasienten kan gi sitt samtykke til at helsepersonell kan dele taushetsbelagt informasjon med andre. I slike tilfeller må man være omhyggelig for å sikre at man ikke utgir mer informasjon enn det pasienten har samtykket til.

Regelen om samtykke til å gi informasjon framgår av helsepersonelloven § 22 og lyder²:

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker. Et forsikringsselskap kan likevel ikke få adgang eller kjennskap til opplysninger som den opplysningene direkte gjelder, kan nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 annet ledd.

For personer under 16 år gjelder reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-4 og 3-4 annet ledd tilsvarende for samtykke etter første ledd.

For personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmålet om samtykke av grunner som nevnt i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 annet ledd, kan nærmeste pårørende gi samtykke etter første ledd.

Når det gjelder samarbeid som inkl. videreformidling av taushetsbelagt informasjon til andre enn helsepersonell er det i utgangspunktet ikke adgang til dette. Taushetsplikten forhindrer helsepersonell fra å gi videre informasjon til personer som jobber utenfor helse- og omsorgstjenesten, herunder skolen. Helsepersonell må i utgangspunktet ha samtykke fra pasienten dersom opplysninger skal kunne deles. Dersom pasienten er under 16 år, er det pasientens foresatte som må gi et slikt samtykke. Dette framgår av pasient- og brukerrettighetsloven.

Pasient- og brukerrettighetsloven

I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 framgår det hvem som kan samtykke til helsehjelp på vegne av barn³:

Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år.

Det er tilstrekkelig at én av foreldrene eller andre med foreldreansvaret samtykker til helsehjelp som
a) regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. barnelova §§ 37 og 42 andre ledd, eller
b) kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade.

Før helsehjelp som nevnt i bokstav b gis skal begge foreldrene eller andre med foreldreansvaret, så langt råd er, få si sin mening. Beslutning om helsehjelp som nevnt i bokstav b kan påklages til Fylkesmannen etter kapittel 7. Fylkesmannen kan vedta at helsehjelpen skal avsluttes inntil det er fattet vedtak på grunnlag av klage fra den andre forelderen eller andre med foreldreansvaret.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.

Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, jf. annet ledd, høre hva barnet har å si før samtykke gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet.