Marfans syndrom

Hva er Marfans syndrom?

Marfans syndrom er en arvelig bindevevssykdom som kan gi symptomer og tegn fra ulike organ i kroppen, først og fremst fra øynene, hjerte- og karsystemet og muskelskjelettapparatet. Tilstanden ble første gang beskrevet av Antoine-Bernard Marfan i 1886.

Det er en sjelden tilstand, men mange tilfeller er udiagnostiserte. Forekomsten er på 4.6-6.5/100.000 og antall nye årlige tilfeller er 0.2/100.000. Tilstanden forekommer over hele verden, og det er ingen kjønnsforskjell. Siden tilstanden medfører høy lengdevekst, er forekomsten høyere innenfor visse idretter som basketball og volleyball.

Årsak

Tilstanden er arvelig, det vil si at den skyldes en genfeil - en feil i arvematerialet. Det er imidlertid funnet svært mange ulike varianter av feil på det såkalte Fibrillin 1-genet (FBN1). Ulike varianter av genfeilene kan forklare at sykdommen kan arte seg forskjellig fra person til person, men personer med samme genfeil kan også ha forskjellige symptomer.

Arvegangen er det man kaller autosomal dominant - det betyr at dersom en av foreldrene har Marfans sykdom vil det være 50 prosent sannsynlighet for at barna får det i hvert svangerskap. I ca. 25 prosent av tilfellene oppstår en ny genforandring (spontan mutasjon) - det vil si at man kan få sykdommen uten at noen av foreldrene har den. 

Feilen i FBN1-genet fører til nedsatt mengde eller svekket kvalitet av elastin, noe som endrer vevets elastisitet og øker faren for vevsskade over tid.

Symptomer

Marfans syndrom gir først og fremst symptomer fra øynene, bevegeapparatet, hjertekarsystemet og lungene.

Personer med Marfans syndrom er ofte svært lange og slanke, spesielt er armer og bein lange. Lange, tynne fingre (arachnodactyli) er nesten alltid tilstede. Hos en del kan deformitet i fremre del av brystkassen skyldes overvekst av ribbena, noe som medfører at brystbeinet presses frem (kyllingbryst) eller bakover (traktbryst). Hypermobile ledd er et annet trekk, men leddene kan også være normale. En del barn utvikler ryggskjevhet (skoliose) under oppveksten. Plattfot er vanlig. Forandringer i hode og ansikt forekommer også. 

Omtrent 50-80 prosent har øyeskader, hyppigst er øyelinsen ute av stilling (linsedislokasjon). Andre forandriner i øyet kan være tidlig og alvorlig nærsynthet, flat hornhinne, økt lengde av øyeeplet. Individer med Marfans syndrom har økt risiko for netthinneløsning og er disponerte for tidlig grå stær eller grønn stær.

En betydelig andel har forandringer i hjertet og/eller blodårene. Typisk er breddeøket hovedpulsåre (aorta) der den går ut av hjertet. Klaffefeil er også vanlig og kan med tiden gi hjerteproblemer. Unntaksvis kan barn med alvorlige former for Marfans syndrom utvikle hjertesvikt. De mest livstruende utslagene av Marfans syndrom er utvidet hovedpulsåre (aortaaneurisme) og innvendig sprekkdannelse i hovedpulsåren (aortadisseksjon). Dette er komplikasjoner som utvikler seg over år, og nøye oppfølging kan avsløre at hovedpulsåren utvider seg, slik at man kan sette i verk forebyggende tiltak.

Eventuelle forandringer i brystkassen eller stor ryggskjevhet kan påvirke lungene. Blemmedannelse på overflaten av lungene kan hos ca. 10 prosent medføre plutselig lungepunktering (spontan pneumothorax) hvis det går hull på en slik blemme.

Pasienter med Marfans syndrom har vanligvis normal hudkonsistens og elastisitet. Men stripedannelser (striae atrophicae) forekommer hos 2/3 og ofte på litt uvanlige lokalisasjoner, f.eks. fremre skulder eller nedre del av ryggen. Det er også økt forekomst av brokk blant personer med Marfans syndrom.

Diagnosen

Diagnosen stilles vanligvis på grunnlag av opplysninger om familiær forekomst og typiske tegn med stor høyde og lange armer og bein. De viktigste funnene er utvidelse av hovedpulsåren og at øyelinsen er ute av stilling. Det er vanlig å bruke et scoringssystem (Ghent) for å vurdere om man har diagnosen.

Påvist genfeil i FBN1-genet støtter diagnosen, men den kliniske undersøkelsen og familiehistorikken er fortsatt viktigst. 

Ekkokardiografi er ultralydundersøkelse av hjertet. Dette er en undersøkelse som vanligvis gjøres som en del av den årlige oppfølgingen, der hjertespesialisten særlig gransker hovedpulsåren og hjerteklaffene. CT og MR brukes også i oppfølgingen av sykdommen.

Behandling

Livsstilsmodifikasjoner er av stor betydning. Av hensyn til risikoen for akutt aortadisseksjon bør pasienter med Marfans syndrom anbefales å unngå kontakt- eller kollisjonsidretter, konkurranseidrett eller isometriske øvelser. Pasienten oppfordres til å være fysisk aktiv og drive med moderate aerobe aktiviteter. Det vil fremme skjelett, kardiovaskulær og psykososial helse på lang sikt. Vedkommende bør dessuten unngå aktiviteter som øker motstanden i luftveiene ved utpusting (f.eks. spille musikk på blåseinstrument, dykking), især ved tidligere eller familieanamnese på pneumothorax.

Siden Marfans syndrom kan gi komplikasjoner fra ulike organer, er oppfølging av flere typer spesialister nødvendig. Regelmessig vurdering av veksten til hovedpulsåren står sentralt i oppfølgingen. Dersom det påvises begynnende utvidelse av hovedpulsåren, vil man starte tidlig med medikamentell behandling med betablokker eller AII-blokker - medikamentene senker blodtrykket og reduserer strekket/presset på hovedpulsåren. Dersom utvidelsen av blodåren fortsetter, er operasjon en god behandling. 

Andre kirurgiske inngrep som kan være aktuelle, er reparasjon av hjerteklaffer, korreksjon av skjev rygg, inngrep på deformiteter i brystkassen, øyeoperasjon. Det kan også være aktuelt å redusere lengdeveksten ved å fremskynde puberteten ved hjelp av hormoner. 

Prognose

Tidligere var det mange som døde i forholdsvis ung alder (40-50 års alderen) som følge av skade på hovedpulsåren eller hjertesvikt. Med dagens behandling og oppfølging viser nyere data at personer med Marfans syndrom har tilnærmet normal levetid.

En forutsetning for god prognose er nøye oppfølging og kontroller slik at behandlingstiltak kan settes i verk før alvorlig skade oppstår.